Et liv for forsvarssaken

Jens Henrik Osmo er en av flere NROFere som har vært engasjert i forsvarssaken i hele sitt voksne liv – og som kan se tilbake på en lang merittliste. For den mangeårige innsatsen ble han i høst belønnet med Forsvarsmedaljen.

PP/ ROY THORVALDSEN

Fra Nordkalottreffet i 1996, da Estlands flagg ble heist i en norsk militærleir for første gang. Foto: Privat.

Oppstilling for flaggheising i Visten, Nordland, før avmarsj i Sjøbergmarsjen. Landgangsfartøy stilt til disposisjon av Sjøkommandør i Nord-Norge. Foto: Privat.

■■■ I hele 52 år har Jens Henrik Osmo (83), opprinnelig fra Helgeland – nå bosatt i Rakkestad, vært medlem av Vernepliktige offiserers forening (VOF) og altså senere NROF. Han er en av de gamle traverne i Forbundet. Det har blitt mange verv opp gjennom årene, både i lokalavdelingen nordpå og i NROF sentralt, der han blant annet har sittet i Forbunds­styret.

Det er mye å plukke fra når man skal portrettere en lang og rik reserveoffiserkarriere. Her er noen høydepunkter.

Det var på Befalsskolen for infanteriet i Harstad (BSIN) det hele startet, i 1957. Plikttjenesten ble unnagjort i Finnmark. Deretter ble det tjeneste ved luftvern­artilleribataljonen på Andøya.

I femten år, fra 1972 til 1987, var han vernepliktig lønnet – og til sammen er det blitt 34 år i uniform.

– En fin tid, minnes Osmo. Ikke minst satte han pris på kamerat­skapet i Forsvaret, de mange interessante arbeidsoppgavene – og ansvaret som fulgte med.

Hvordan ble du introdusert til NROF?

– Sommeren 1968 var jeg på familiekurs på Drevjamoen med Rolv Brandtzæg som kursleder. Han hadde to uker tidligere blitt medlem av VOF, som jo senere ble til NROF, og benyttet sjansen til å verve meg.

– På denne tiden hadde jeg mitt tilhold i Stockholm i forbindelse med en stilling i SAS, men i 1973 flyttet jeg hjem til ny jobb i Bodø og begynte umiddelbart å verve medlemmer for å kunne starte en avdeling i Salten. Og da dét var på plass, begynte virket i NROF.

Hvordan gikk arbeidet med å bygge opp avdelingen?

– Jeg plasserte meg selv som formann i aktivitetskomitéen. Det viste seg å være en større ut­fordring enn jeg trodde på forhånd. Jeg skulle ikke bare legge opp til aktiviteter som medlemmene higet etter, men også bygge broer til de omkringliggende militære avdelingene, FKN Reitan, BHFS, LVA Bodin Leir, SHLF/IR 14 og HV14.

En organisasjonsbygger

– Det tok noen år å finne tonen, og få de nevnte avdelingene til å forstå at vi ikke kom med sugerør – men med tilbud om å bistå i alle deler av Forsvaret der de behøvde bistand. Og med iherdig innsats fra mange sto dørene etter hvert åpne for oss, og vi kunne dele arbeidet for felles interesser.

Og senere ble det Lofoten…

– Ja, i 1994 begynt jeg å bygge et grunnlag for å opprette en avdeling i Lofoten. Etter to år nådde jeg et medlemstall som ga meg anled­ning til å starte med NROF-arbeide i øyriket. Oppi alt dette fikk jeg en oppfordring fra sjefen for IR14 Han ville at jeg skulle ta initiativet til å blåse liv i Bodø Forsvarsforening, som hadde ligget med brukket rygg i flere tiår. Jeg tok utfordringen.

Du fikk også utrettet mye i det nordiske samarbeidet?

– I løpet av årene som fulgte, var jeg med på å bygge opp forholdet til reserveoffiserene i Sverige og Finland. Første gang vi arrangerte Nordkalottreffet i Norge, var i 1978.

– Finland sendte en delegasjon som hovedsakelig besto av veteran­er fra vinterkrigen. De holdt seg mye for seg selv, ikke minst på grunn av språkproblemer, men ved slutten av treffet uttalte de: «Nå vet vi hvor vi har våre venner!»

– Tre år senere var det igjen vår tur å arrangere Nordkalottreffet (Polcirkelövningen). Under avslut­ningen kom svenskene med en uttalelse: «Nå vet vi hvilken vei våpnene skal peke!»

Nordisk dialog og vennskap

– I 1990 fikk jeg innført en mulighet for at ledende militært personell i de tre landene skulle kunne delta i treffet for å møte sine kollegaer til samtaler. Det fantes den gang ikke et formelt nordisk forum for forsvarssaker.

– Det er også vel verdt å nevne at det etter Berlin-murens og Warszawa-paktens fall kom søknader fra de tre baltiske landene om medlemskap i NATO. Dette mislikte russerne, og de hadde jevnlig utfall mot de tid­ligere sovjetrepublikkene. Jeg øynet en utfordring.

– I påvente av svar på søk­nadene, inviterte jeg personell fra de tre landene til Nordkalottreffet i 1996. Latvia meldte pass på grunn av økonomi, Litauen trakk seg i ellevte time på grunn av russisk intervensjon på grensen, men representanter fra Estland kom til Bodø: sjefen for all militær utdanning, og en statssekretær i forsvars­departementet.

– Jeg engasjerte generalløytnant Per Bøthun til å være guide for gjestene i tre dager. Da de reiste hjem var de fullpakket med informasjon om Norge og NATO, og ga uttrykk for å være mer enn overveldet.

Til sammen har trelandsmøtet vært arrangert på omgang i 39 år. Osmo har deltatt 33 ganger.

Du har også vært involvert i den årlige Sjøbergmarsjen?

– I 1993 gjorde jeg en avtale med Sjøkommandøren i Nord-Norge om å disponere landgangsfartøy én gang pr år i ti sesonger, for å frakte personell fra nordre Nordland, og delvis fra Sverige, til og fra Brønn­øysund og Visten i forbindelse med marsjen. Da fartøyene ble utfaset, inngikk jeg en ny avtale om bruk av Sjøheimevernets M/S Strønstad.

Og du er fortsatt aktiv i kulissene har jeg hørt?

– Lederen av min hjemme­avdeling Helgeland har ønsket at jeg også tar med historien om Nord­kalottreffets fall og gjenopp­stand­else. Siste nordkalottreff på skandi­navisk jord ble arrangert i 2017. Året etter dro finnene til Estland fordi svenskene meldte at de ikke maktet å arrangere treffet av økonomiske grunner.

– I 2018 var alt stille. Ingenting skjedde.
I 2019 var jeg del av en delegasjon som dro til Umeå med én hensikt – få Nordkalottreffet på skinner igjen. Resultatet av møtet med svensker og finner var at treffet skal gjenoppstå i en revidert form.
Det skulle skje i år, men er på grunn av koronapandemien utsatt til neste år. ■

NROF’er Jens Henrik Osmo, som nylig fikk Forsvarsmedaljen, kan se tilbake på en lang og rik reserveoffiserkarriere.