Den viktige viljen

Forsvarssjef, general Eirik Kristoffersen har uttalt at forsvarsevnen vinner slagene, men forsvarsviljen vinner krigen. Oberst Terje Bruøygard mener at forsvarsvilje i stort omhandler nasjonens samlede vilje til å forsvare landet.

PP/ TERJE BRUØYGARD / OLE KRISTIAN HAAGENRUD

Terje Bruøygard under øvelsen Joint Viking 2017 i Finnmark, som daværende sjef for Telemark Bataljon. Foto: Forsvaret.

Tidligere sjef for Telemark bataljon Terje Bruøygard som rådgiver for irakske styrker i angrep. Foto: Forsvaret.

■ Vår nye forsvarssjef skrev et innlegg i Forsvarets forum en drøy uke etter at han overtok stillingen fra Haakon Bruun-Hanssen den 17. august. Her sier Kristoffersen at hans største prioritet som forsvarssjef er å holde fast ved våre verdier.

– Respekt for oppdraget vårt, for våre medsoldater, for samfunnet rundt oss, og respekt for motstanderen, er helt grunnleggende for at vi skal lykkes. Ansvar for å holde orden i eget hus og ansvar for å ta de riktige beslutningene, selv når situasjonen er uklar, sier forsvarssjefen. Han viste til at man kan slå en militært overlegen motstander dersom man kjemper for en sak man tror på. Man må altså ha en sterk vilje til å forsvare.

Indre motivasjon

Oberst Terje Bruøygard sier at forsvarsvilje i stort omhandler en nasjon og dens befolknings samlede vilje til å forsvare landet, med både militære og ikke-militære midler. På mange måter er dette den politiske for­ankringen og selve grunnfjellet for forsvaret av Norge.

Kampvilje handler om den indre motivasjon som driver og motiverer soldater og ledere i strid. Det handler om å akseptere risikoen for død, fare og frafall av personlig frihet, til fordel for å beskytte og bevare det fellesskapet man slåss for.

Et kognitivt fenomen

Hvis Clausewitz har rett i at krig er en fortsettelse av politikken, bare ført med andre midler, er det mennesker som beslutter å gå til krig, som fører krig, og som vinner eller taper. Historien viser at terminering av krig, med noen få unntak, er et kognitivt fenomen. Avgjørelsen oppstår som regel før den fysiske evnen er uttømt, og er et resultat av forhandlinger. Altså er det viljen og ikke den fysiske stridsevnen som fører til underkastelse eller fortsatt kamp.

I debatten om norsk forsvar og sikkerhet diskuteres nesten utelukkende fysiske faktorer med fokus på om norske styrker alene og under ufordelaktige forhold kan forsvare seg mot et russisk overfall. Enda mer konkret handler debatten ofte om norske styrker evner å vinne den første kampen på norsk jord, mot en fiende som har lagt våre disposisjoner til sine kalkyler og således tilpasset sin taktikk og ildkraft.

Det er selvfølgelig urealistisk å forvente at en småstat skal evne å vinne førsteslaget mot en regional stormakt, som har valgt å engasjere NATO. Angriperen har i tillegg fordelen å kunne velge tid og sted for handling.

Den norske diskusjonen avslører derfor en mulig særegen forståelse av krig, fokusert på taktiske hendelser avgrenset i tid og rom med hovedvekt på våpensystemer, antall, rekkevidde og geografisk beliggenhet av baser. Verken forsvarsvilje eller kampvilje får særlig plass i denne debatten.

« Små seire og historier om fryktløse norske styrker med høy moral, vil garantert gi en positiv effekt. På samme måte vil historier om feighet og unnvikelse svekke moralen og dermed både kamp- og forsvarsvilje.»

Sågar har tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ved flere anledninger antydet at norske vernepliktige vil kaste geværet og dra hjem i møte med russiske styrker, fordi kampen vil være håpløs. Dette står i sterk kontrast til uttalelser fra dagens forsvarssjef, Eirik Kristoffersen, som legger til grunn at «forsvarsevne vinner slagene, men forsvarsvilje vinner krigen».

Finland – eksempel på viljens betydning

Et eksempel på viljens betydning kan vi finne i den finske vinterkrigen fra 1939 til 1940. Sovjetunionens generaler anslo at det skulle ta mellom ti og tolv dager å nedkjempe Finland. Den 30. november angrep fire sovjetiske armeer på bred front fra Barentshavet til Finskebukta et teknologisk og numerisk underlegent Finland.

Det ble en dyrekjøpt erfaring. Den finske motstanden spiste opp de sovjetiske hordene bit for bit, godt hjulpet av en bitende kald vinter. Sovjet gikk som mange nok vet på store tap, selv om Finland like fullt måtte kapitulere – 105 dager etter invasjonens begynnelse.

Et vesentlig poeng i dette eksempelet er at de taktiske resultatene ble omsatt til politisk gevinst. Selv om Finland måtte gi fra seg ti prosent av territoriet og tvangsflytte nær en halv million innbyggere, beholdt landet sin nasjonale selvstendighet.

Dette kan forklare hvorfor Finland valgte å stå imot når de visste at de militært var fullstendig underlegne, og uten alliert forsterkning ville gå tom for kampkraft før eller senere. Det strategiske målet var å bevare sin uavhengighet, metoden ble kamp og middelet var finsk vilje og samhold. Det er liten tvil om at det hadde effekt på Stalin, Molotov og de sovjetiske generalene.

Et godt eksempel på viljens betydning er finnenes innsats i vinterkrigen (1939-40), fremhever kronikkforfatteren. Her er en finsk Maxim M/32-33 maskingeværstilling bare 100 meter fra sovjetiske styrker, nord for Lemetti i Karelen. Foto: Wikipedia.

Relevant for norsk forsvarsplanlegging?

Selv om dette eksemplet er ført i en annen tid og med andre midler, kan det lære oss noe om hvordan vi i Norge kan forberede oss for fremtiden. For det første vil vi neppe være i stand til å stanse et russisk angrep i ett enkelt slag eller trefning. Til det er vi for små, og fordelen ved å være en stormakt som velger tid og sted for angrepet er for stort.

Det betyr derimot ikke at vi skal la være å kjempe. Snarere tvert imot. Vi må kjempe med de ressurser vi har, både for å påføre fienden taktiske tap og for å markere nasjonal vilje. Det siste er definitivt viktigst og gir signal til både fienden, allierte, befolkningen og egne styrker om at vi er villige til å kjempe for å opprettholde vår fred og frihet. Den viljen kan i ytterste konsekvens påvirke en alliert beslutning om å sende forsterkninger.

Det er ikke kosteffektivt å forsøke å hjelpe noen som ikke hjelper seg selv. Små seire og historier om fryktløse norske styrker med høy moral, vil garantert gi en positiv effekt. På samme måte vil historier om feighet og unnvikelse svekke moralen og dermed både kamp- og forsvarsvilje.

Vilje til seier, kombinert med forståelse for det strategiske bildet, må bygges i fredstid. Forsvarsviljen i folket danner grunnlaget for innretningen av Forsvaret. Organisasjon, størrelse, beliggenhet, utstyr, utdanning og trening springer ut av denne forsvarsviljen.

Kampviljen i de militære enheter skapes gjennom realistisk utdanning og trening, der krigens krav må være styrende. Vi må ha robuste ledere og soldater som tåler usikkerhet, tar risiko, håndterer tap og har en urokkelig vilje til å fortsette kampen. Vi må ha styrker med en treningsstandard som gir selvtillit og tro på at vi kan vinne. Vi må ha en tydelig politisk og militær ledelse som bygger forsvarsvilje og legger forut­setningen for kampvilje.

Har vi ikke denne viljen er det strengt tatt ingen grunn til å bygge baser, øke årsverk og investere i avanserte våpensystemer.

Avslutningsvis må det forankres en strategisk og operasjonell forståelse for at også krig på norsk jord ikke handler om enkeltsystemer eller evnen til å vinne isolerte taktiske trefninger i land-sjø- eller luftdomenet. Det handler om å sette en rekke taktiske handlinger sammen i tid og rom for å nå den strategiske målsetningen om å bevare norsk fred og frihet.

«Krig også på norsk jord handler ikke om enkeltsystemer eller evnen til å vinne isolerte taktiske trefninger i land-sjø- eller luftdomenet. Det handler om å sette en rekke taktiske handlinger sammen i tid og rom for å nå den strategiske målsetningen om å bevare norsk fred og frihet. »

Dersom krig igjen skulle bryte ut, må vi derfor forberede nasjonen på at det vil kunne ta måneder og år mer enn timer og dager.

Vi har en utmerket mulighet til å forsterke en allerede godt forankret forsvarsvilje gjennom nåværende forsvarssjefs fokus. Kanskje aller viktigst er likevel at selv om denne forsvarsviljen er helt avgjørende for å vinne en krig, er den største effekten at den bidrar til forebyggende eller avskrekkende effekt ved at motstanderen må legge denne viljen til grunn dersom han skulle planlegge et angrep. ■