Biologisk krigføring – mer effektivt enn alt annet

Denne gangen er det ikke et menneskeskapt biologisk våpen vi står overfor, men det kunne det ha vært. Så enormt lammende og økonomisk destruktivt som viruset er, vil det nok inspirere ikke-statlige som eventuelle statlige aktører til å tenke biologisk krigføring.

PP/ JANNE HAALAND MATLARY, PROFESSOR VED INSTITUTT FOR STATSVITENSKAP VED UNIVERSITETET I OSLO OG PROF II VED FORSVARETS HØGSKOLE

Invasjon og okkupasjon på samme tid er strategisk den aller verste situasjonen, skriver professor Janne Haaland Matlary. (Illustrasjonsfoto.)

■■■ Den 12. mars innførte den norske regjeringen de strengeste tiltakene siden andre verdenskrig i Norge. Alle skal holde seg mest mulig hjemme, butikker stenges og arbeidsplasser forsvinner. Økonomi­­en holdes kun oppe av det massive oljefondet. Det redder oss denne gangen, men neppe i fremtidens pandemier.

Vi lider alle under noe som både er som en okkupasjon – med det som nærmest er et portforbud, selv om dette ikke er innført ennå – og som en invasjon av en usynlig fiende som angriper sivil­befolkningen – og der de svakeste dør.

Fienden, den biologiske, er på innsiden av vår stat, av våre byer, og vi forsvarer selv den siste skanse, oss selv i våre egne hjem. Staten fører et forsvar ved grensen ved å stenge denne, men hoved­kampen er det vi selv, sivile, som står for. Fienden kunne uten motstand trenge seg inn i våre land. Dette er strategisk sett en helt forferdelig situasjon, hvor sjansen for å vinne kampen er mindre jo mer inn­trengeren setter seg. Han formerer seg eksponentielt og har altså stadig tilgang på nye «tropper»

Vi har ingen effektive eller treff­sikre våpen, og må unngå fienden. Dette er beleiring, fremfor aktive kamphandlinger. Vi unngår fienden mest mulig, som en gerilja­taktikk, trekker oss unna, og håper at han dør av at han ikke finner noen å invadere.

Hvordan kan vi forhindre en ny pandemi à la den vi står midt i nå? Hva slags strategisk analyse trengs om koronakrisen? Vi er i gang med å utvikle våpen som vaksine, men dette vil ta lang tid. Beleiringen kan vare i måneder, faktisk år, og vi antar at vi har nok forsyninger, men vi vet ikke om vi har nok behandlingskapasitet.

Fienden når stadig nye områder og land, og herjer vilt i stater som ikke er i stand til å disiplinere befolkningen, eller som ikke startet isolasjon tidlig nok. Hvert land har mer enn nok med seg selv, og kan ikke unnsette andre.

Nyttig med krigs-sammenlikning

Denne krigsanalogien er nyttig for å tenke strategisk om det som nå foregår. «Fordelen» med en kon­vensjo­nell krig er at fienden er menneskelig, man kan forhandle om fred eller om våpenstillstand, og det er et politisk mål bak krigen. Det er med andre ord en slags rasjonalitet i interaksjonen. Alle slike kriger tar derfor slutt når partene er krigstrette nok eller finner en forhandlet løsning.

Fienden her er et patogen, et virus – ikke et menneske. Det må derfor bekjempes, ødelegges eller kon­trolleres. Vi kjenner ennå ikke nok til denne fienden til å vite hva vi bør gjøre. Ekspertenes råd spriker.

Det som er aller viktigst strategisk sett, er å takle den pågående pande­mien og å lære av katastrofen for å forhindre gjentakelse. Det som ikke må skje igjen er at fienden kommer helt frem til siste skanse, som nå – altså at vi kjemper fra våre egne hjem.

«Invasjon og okkupasjon på samme tid er strategisk sett det aller verste»

Invasjon og okkupasjon på samme tid er ingen ønskesituasjon; det er strategisk sett det aller verste. Vi har ingen andre mulig­heter nå enn å holde ut beleiringen og verne denne siste skansen lengst mulig.

Vi kan ikke lenger stoppe fienden før han blir for sterk, på hans territorium. Vi kan altså ikke være offensive der han oppsto og slå ned på utbruddet, men står overfor en fiende som har vokst seg enormt stor på kort tid.

Kampen mot biologiske våpen, naturlige eller menneskeskapte, setter oss på helt andre prøver enn tidligere, påpeker artikkelforfatteren. (Illustrasjonsfoto.)

Kunne vært stoppet

Hadde vi visst om dette utbruddet i desember/januar 2020, og hadde kinesiske myndigheter vært ærlige om dette da, kunne hele pandemien vært stoppet ved roten og faktisk unngått. Men Kina varslet ikke til Verdens helseorganisasjon (WHO) før etter mange dager, noe landet er pliktig til etter International Health Regulation-konvensjonen av 1995 som ved sitt tillegg av 2005 inkluderte SARS-type sykdommer.

Alle de 194 statene som har ratifisert denne konvensjonen er juridisk bundet av plikten til å rapportere utbrudd og til å tillate WHO-eksperter inn i landet for å undersøke dette.

Kina hemmeligholdt imidlertid utbruddet, og straffet legen som varslet om det på sosiale medier den 30. desember. Først 14 februar varslet Kina om at 1700 helse­arbeidere var smittet. Antall smittede kunne vært redusert om Kina hadde varslet tre uker tidligere.

Professor i jus ved US Naval War College, James Kaska, konkluderer at Kina er juridisk ansvarlig for pande­mien etter internasjonal lov, og at landet bør avkreves krigs­erstatning – altså erstatning for skade forvoldt intensjonelt (med et formål, red.anm.). Den legale basisen finnes i samme konvensjon (Art 34).¹

«Kina er juridisk ansvarlig for pandemien etter internasjonal lov, og bør avkreves krigserstatning» – Professor i jus ved US Naval War College, James Kraska

Selvsagt vil det være urealistisk å få Kina til å innrømme skyld, men vi kan vente et kraftig etterspill fra Vesten.

Det strategiske poenget er enda mer tydelig når vi har med auto­kratiske regimer å gjøre: Kina dekket over utbruddet helt til det var for sent å stoppe, og fortsetter å nekte for at det har sitt opphav i landet. Det foregår en rekke informasjons­operasjoner fra Kinas og også Russlands side i denne saken, skriver en rekke kommenta­torer.²

Det har både oppstått et makt­vakuum etter at USA nå ligger nede for telling på grunn av pandemien, og et stort problem når land uten demokrati kan manipulere fritt med fakta.

Dette innebærer at en preventiv strategi for fremtidens pandemier må ta høyde for at land der slike oppstår, kan fortie fakta eller manipulere dem, slik Kina gjorde nå, og slik Russland gjorde med Tsjernobyl og i en rekke andre tilfeller.

«Det har både oppstått et maktvakuum etter at USA nå ligger nede for telling, og et stort problem når land uten demokrati kan manipulere fritt med fakta»

Det var først da vestlige kilder kunne påvise at det var et radio­aktivt utbrudd at Russland inn­rømmet dette. Og det var først da pandemien ikke lenger kunne skjules i Kina at det regjerende kommunistpartiet måtte inn­rømme dens eksistens. Men da var det for sent å stoppe den.

Vi er altså ofre for denne altfor sene reaksjonen, der flyene gikk som vanlig – og spredningen med dem – til Italia og videre til resten av Europa.

Det strategiske 1. bud for neste krig mot en biologisk fiende er altså å ta ondet ved roten, før det formerer og sprer seg eksponent­ielt. Dette er av totalt avgjørende betydning. Stater må enten tvinges til å rapportere sant og tidlig, eller – der dette ikke er noe vi kan regne med – må det intensiveres etterretning mot slike stater også på dette området. Det må være mulig å slå alarm og stanse trafikken ut av et befengt område.

«Vi må minske avhengigheten av slike stater – som et preventivt tiltak»

Dette er likevel krisetiltak. Har vi ikke tro på at disse vil fungere fordi staten det gjelder ikke er til å stole på, må vi minske avhengigheten av slike stater – som et preventivt tiltak som vi har kontroll over, og ikke vedkommende stat. Det betyr i Kinas tilfelle at global kapitalisme trekker seg mest mulig ut av Kina og i alle fall ikke er avhengig av landet for viktige varer som legemidler, slik USA er nå.

Skjerming og samarbeid

Vesten må kunne skjerme seg mot Kina og andre autokratiske stater, selv om man også må samarbeide om den type tiltak som er skissert over. Det er jo i alle parters inte­resse å slå ned et utbrudd, også vertslandets.

Vi kan derfor anta at også Kina og andre vil ønske et effektivt «early warning»-system, selv om vi ikke kan vite at dette blir etterlevd. Derfor må våre land ha en generell strategi for minst mulig avhengighet av Kina fremover, slik at vi kan distansere oss hvis vi trenger det. Det er en slags avskrekkings­tankegang; vi er sterke uansett hva som måtte komme, men vi vil også aller helst at angrep ikke kommer, og slår dem ned før de blir farlige.

– Trenger militær disiplin

Det som er helt sikkert, er at verden ikke lenger kan fortsette med en laisser-faire holdning til pandemier. Det må mye mer strategisk analyse til, og mye mer militær type disiplin inn i tiltaks­tenkningen. Det at det finnes WHO-konvensjoner på feltet er viktig nok, men etter dette må det helt andre maktmidler til for å stoppe utbrudd.

Dette kunne også ha vært et villet biologisk angrep fra en statsaktør eller en terror­organisasjon, og ville da vært en sak for Forsvaret.

Jeg antar at USA vil ta en lederrolle i oppgjøret som må komme, og som sagt, bør man søke effektive, forhandlede løsninger på reell «early warning» – men kombinert med distansering fra Kina gjennom nedbygging av avhengighet.

NATO kan i fremtiden spille en rolle

NATO kan tenkes å være en aktør her, selv om Alliansen ikke har en slik rolle i dag. EU er dessverre uten noen rolle overhodet, men kan også brukes for å skape en sterk europeisk aktørmakt. Det ideelle er at USA og Europa står sterkt samlet for å tvinge frem effektive internasjonale tiltak for å stoppe fremtidens pandemier. ■

Referanser:

1 «China is legally responsible for Covid-19 damage», Dr James Kraska, War on the Rocks, March 23rd, 2020,
https://warontherocks.com/2020/03/china-is-legally-responsible-for-covid-19-damage-and-claims-could-be-in-the-trillions/

2 https://www.nytimes.com/2020/03/28/us/politics/china-russia-coronavirus-disinformation.html