Tre «på gaten» om NROF

I en virtuell «tre på gaten» stilte vi NROFere med fartstid i forbundet følgende spørsmål:

• Hvor lenge har du vært medlem i NROF?
• Hvorfor ble du medlem?
• Hvilken rolle har du spilt i forbundet?
• Hva har de viktigste tilbudene vært for deg?
• Hva er de største utfordringene som NROF står overfor?
• Hva mener du Forbundet bør legge vekt på i tiden fremover?
• Hvem bør kunne være medlem i NROF?

PP/ ROY THORVALDSEN

Jeg har vært medlem lenge, iallfall siden begynnelsen av 1990-­tallet. Jeg hadde vært inne til førstegangstjeneste og hadde lyst til fortsatt å ha kontakt med Forsvaret og andre forsvarsansatte og reserveoffiserer, selv om jeg begynte å studere sivilt. Jeg har vært med på å arrangere Heders­løpet for forbundet.

Det viktigste for meg har vært medlemsbladet. I tillegg synes jeg at tilbudene om forskjellige kurs er noe av det viktigste NROF har å tilby. Og så vet jeg fra venner som er medlem, at feltidrett og kommandoløp og slikt har vært veldig populært.

Den største utfordringen må være å aktivisere medlemmene og opprettholde aktivitetene i bredden. Det er liksom de samme som er med på veldig mye. Vi satt og snakket om dette bare for noen uker siden. Hvor er det blitt av iveren etter å være med på feltidrett på fritiden? Man får ikke med seg spesielt de yngre medlemmene, og potensielle medlemmene. Det er mange som går ut av Forsvaret som fortsatt kunne hatt en forbindelse gjennom reserveoffisersforbundet. Mange forsvinner bare helt vekk. Jeg tror det er viktig å holde dem litt inne i «loopen», å tilby et fellesskap og ha aktiviteter.

NROF må være med og synliggjøre hvilken ressurs reserveoffiserene er for det sivile samfunnet. At de både er arbeidskraft, og et pluss for enhver sivil bedrift å ha ansatt. I tillegg til å være en ressurs for Forsvaret naturligvis. Jeg synes at man egentlig bør gå litt bredere ut når det gjelder hvem som kan være medlem, nå som vi har dette underoffiserskorpset og spesialistkorpset. Jeg kan ikke se noen grunn til at vi ikke skal kunne være medlem sammen, for alle er jo en ressurs både for Forsvaret og det sivile samfunn – og kan delta sammen i ulike aktiviteter. Så jeg tenker at NROF skal være et bredt og ikke et smalt forbund.

Jeg har vært medlem i tolv år. Jeg ble egentlig medlem fordi alle andre som jeg var befal sammen med, ble medlem. Og jeg har hatt et stort utbytte av det. Om ikke faglig – bortsett fra at skytekompetansen min er blitt bedre – så kollegialt. Samholdet med gamle befalskolleger har vært viktig.

Jeg har sittet i styret i avd. Drammen de siste seks årene. Tilknytningen til Forsvaret er det viktigste NROF har kunnet tilby. Det er definitivt viktigst. Men så er det jo det som jeg mener er essensen og kjernen i det vi skal holde på med da: militære ferdigheter.

Den aller største utfordringen er rekruttering. Å få inn unge medlemmer. Vi ser at gjennomsnittsalderen bare går oppover, og vi får snart et kjemperas på grunn av naturlig frafall. Og så er det tilgang på utstyr og ammunisjon til våpen som vi låner fra Forsvaret. Det er blitt en større utfordring enn før, fordi behovsundersøkelsen som NROF baserer seg på har tall som er to år gamle. Det har vært en dynamisk utvikling. Men vi har ikke anledning til å tilby nye skyttere blant medlemmene det de ønsker.

I tillegg til rekruttering mener jeg forbundets største utfordring er å ha relevante aktiviteter i forhold til hva vi kan være brukanes til for Forsvaret – og ikke minst for Sivil­forsvaret. Vi er også en styrkebrønn for Sivilforsvar­et, og vi i avd. Drammen samarbeider veldig godt med Buskerud sivilforsvarskrets. De sier rett ut at når alarmen går så kommer de til å snu seg mot oss og spørre: hvor mange befal kan trekke i grått i stedet for grønt. Her ser jeg at NROF kan utgjøre en virkelig stor forskjell.

Jeg synes at alle som har interesse og et engasjement for forsvarssaken, skal kunne bli medlem i for­bundet. Og så må man skille mellom de som har militærfaglig bakgrunn og de som ikke har det. Se på Lotteforbundet. De tar inn sivilister fra gaten, gir dem en form for kursing. Dette er en løsning som jeg mener NROF også bør jobbe seg inn mot. At man kan gå inn i NROF som sivilt støttemedlem, gå en kursrekke og få en militærfaglig bakgrunn, og så kunne bli fullt medlem.

Jeg har vært medlem i ni år. Jeg ble med fordi jeg var pensjonert offiser og skulle bli generalsekretær i CIOR.

Det viktigste for meg har vært skyting, foredrag og medlemsbladet Pro Patria. NROF må til enhver tid sørge for å være et rele­vant og interessant forbund for Forsvaret som etat. NROF kan ikke gå i «clinch» eller krig med Forsvaret, som det har gjort ved tidligere anledninger. NROF må sørge for å selge seg inn som en positiv og nyttig bidragsyter for forsvars­ledelsen. Reserveoffiserene skal jo i prinsippene være en ressurs, og være til nytte og glede for Forsvaret. Og da må man ha noe å tilby.

Det er en gjensidighet. Forsvarsdepartementet sponser NROF med et antall kroner og bør da som motytelse sørge for at et antall mennesker er utdannet, kompetent og relevant for det som Forsvaret trenger. Det finnes en del forsvarsforeninger, og det viktigste er å se hva NROF kan være for Forsvaret som ingen av de andre kan. De skaper goodwill og sympati og er en heiagjeng, men NROF er den eneste av de forsvarsrelaterte organisasjoner, slik jeg ser det, som Forsvaret kan ha en gevinst eller nytte av å sponse, direkte.

Det der med aktiv reserve og være relevant og gjøre ting som å arrangere skyting for Krigsskolen, slik det har vært snakk om, eller å overta for Forsvaret å arrangere Nijmegen­marsjen er slikt som skaper goodwill, er synlig og skaper PR både for Forsvaret og for NROF som organisasjon.

Det er en del soldat­kameratorganisasjoner som har en del tusen mennesker, og jeg er i utgangspunktet skeptisk til at NROF skal være åpen for alle som på et eller annet tidspunkt har hatt et eller annet å gjøre med Forsvaret. Jeg vil faktisk si at man bør holde seg på befalingsmanns­nivå – om man skal sette grensen ved offiser eller sersjant eller korporal.