Militær maktanvendelse i fredstid

Det har den siste tiden i forbindelse med koronasituasjonen, vært et synlig samarbeid mellom politi og forsvar. Dette har stort sett fått positive tilbakemeldinger. Likevel kan man komme i en situasjon der militært personell må bruke tvangsmidler mot egne innbyggere i fredstid. Et viktig spørsmål er i hvilken grad myndighetene har rett til dette.

PP/ JOHN ANDERS INGEBO, JURIST OG SEKRETÆR AVD. RINGERIKE

At militærmakt blir satt inn i fredstid er ikke helt uproblematisk juridisk, påpeker artikkelforfatteren. På bildet takker
politimester Ida Melbo Øystese av mannskaper fra HV-01 og HV-02 etter innsats på Svinesund tollstasjon.
Foto: Mads Suhr Pettersen/ Forsvaret. 

■■■ Det hevdes ofte at grunnloven setter en absolutt grense her.

Regjeringens mulighet til å benytte militære maktmidler mot landets innbyggere, er regulert i Grunnlovens (Grl.) § 101, tredje ledd. Bestemmelsen omfatter det meste av det man forbinder med militær maktbruk, både militært personell og utstyr alene, som Forsvarets tyngre våpen og våpensystemer. De som skal beskyttes er egne inn­bygg­ere, og dette omfatter meste­parten av landets sivile. Det er ikke krav til statsborgerskap.

To unntak

Utgangspunktet er at regjeringen ikke har adgang til å bruke militær tvang mot egne innbyggere i freds­tid. Bestemmelsen gir likevel to unntak.

Det ene gjelder forsamlinger som forstyrrer offentlig ro og orden. Dette unntaket har nok en begrenset anvendelse og vil i dag bli løst som en bistandsanmodning fra Politiet.

Det andre unntaket er at militær maktbruk skal reguleres i lovs form. Dette er en sikkerhet mot at regjeringen misbruker militære ressurser til å fremme egne interesser, fordi man sikrer at saker om militær maktbruk behandles av Stortinget som lovgivende myndighet etter en grundig offentlig høringsprosess.

Lovgiver må likevel være bevisst på hvilket mulighetsrom som gis regjeringen i lov, til å komme med forskrifter og direktiver. Disse er ikke underlagt samme demokratiske prosess. Bestemmelsen i tredje ledd må da sees på mer som en over­føring av makt mellom stats­organene enn en absolutt grense for myndighetene til å bruke makt.

Når man snakker om bruk av makt, siktes det til de virkemidlene som medfører makt. Makt kan beskrives som evnen til å endre eller styre folks handlinger. Dette kan gjøres gjennom et helt spekter av virkemidler, alt fra motivasjon til tvangsmidler som fysisk makt. Her er det snakk om siste ende av skalaen. Det som hovedsakelig kjenne­tegner militær maktbruk er at bruken av tvangsmidlene utføres av militært personell, underlagt militær disiplinærmyndighet, i tjeneste for Forsvaret.

Vi har generelt et strengt regime for utøvelse av makt i Norge. En inngripen i borgernes rettstilstand må være hjemlet i lov. Dette er et juridisk prinsipp (legalitets­prinsippet), som nå er forankret i flere bestemmelser i grunnloven. Det vil si at hvis en lovlig handling skal bli ulovlig, og dermed skal kunne endres ved bruk av tvangs­midler, må det hjemles i lov.

Myndigheten til å håndheve tvangsmidler kalles politi­myndighet. Det klare utgangs­punktet er at det er politiet som innehar denne myndigheten og utøver virkemidlene i fredstid. Da gjennom eget utdannet personell.

Man snakker om sivil og militær politimyndighet, men dette er i prinsippet det samme – bortsett fra at det lovmessige grunnlaget er ulikt og den militære politi­myndigheten noe mer begrenset i form av de virkemidlene man har til rådighet. Dette gjelder spesielt overfor sivile, eksempelvis på områder som etterforskning og frihetsberøvelse. Militært personell kan inneha både militær politimyndighet og begrens­et sivil politimyndighet.

Vi har en rekke lover og forskrifter som regulerer adgang til militær maktbruk mot innbyggere i fredstid. Viktige er «Lov om militær politi­myndighet», «Forskrift til lov om militær politimyndighet» og, med grunnlag i siste, «Tjenestereglement­et for Forsvaret» undergruppe 562.

Dette regelverket beskriver den militære politimyndigheten og grunnlaget for denne. Formålet er hovedsakelig å sikre Forsvarets aktiviteter og interesser. Videre er militær maktbruk regulert i Politi­loven og bistandsinstruksen. Formålet er bistand til politiet der de, i den konkrete situasjon, har behov for det for å løse sine oppgaver. Forsvaret kan ved slik bistand tildeles begrenset sivil politimyndighet.

To kriterier for å bruke militær politimyndighet

For at militært personell skal kunne bruke den militære politi­myndig­heten, må to kriterier være tilfredsstilt.

Det første er et stedlig krav. Hånd­hevelsen må skje på militært område og etter rettspraksis i god avstand omkring. Dette omfatter en rekke områder, både stasjonære, mobile og midlertidige. Man har stor grad av fleksibilitet her.

I tillegg har man områder definert etter § 7-5 i sikkerhets­loven og «forskrift om militære for­budsområder».

I «Forskrift om utøvelse av politi­myndighet i det militære forsvar», utvides i tillegg politi­myndigheten til å gjelde for militær vakt som forestår vakthold på de­finerte objekter etter anmodning fra politiet.

Det andre kriteriet er knyttet til roller. Rollene som er tildelt myndighet er militærpoliti, befal og vaktmannskap.

Med befal menes fra sersjants grad, uavhengig av om man har tradisjonell befalsskole, sjefskurs i førstegangstjenesten (USK) eller avtjent førstegangstjeneste og senere kursing og utdanning i Heimevernet.

Militær vakt kan være menig personell som utfører rollen som vakt. Man må her anta at personen er ansett skikket og har gjennomført opplæring som militær vakt.

Sivil politimyndighet strengere regulert

Militære mannskaper kan også tildeles sivil politimyndighet etter politilovens §27 a, videre regulert i bistandsinstruksen. Det er begrenset når slik bistand kan anmodes, og det er kun politiet som kan anmode.

Politimyndigheten følger ikke automatisk ved slik bistand, men skal gis etter behov. Den vil også være begrenset til det enkelte opp­drag. Politiet vil ha det operasjon­-­elle ansvaret og lede slike oppdrag. Unntaket er maritime kontra­terroroperasjoner og virksomhet som ikke blir regnet som bistand til politiet.

I siste kategori er myndigheten tildelt i egne lovbestemmelser om kystvakten og grensekontroll mot Russland.

Dette betyr at anmodning fra sivile, lokale og regionale myndigheter ikke gir Forsvaret politimyndighet. I en eventuell tilspisset situasjon i for- ­­bindelse med bistand fra Forsvar­et ved naturkatastrofer eller liknende, har ikke militært personell politi­myndighet. Dette har nå vært diskutert i forbindelse med koronakrisen.

«Anmodning fra sivile, lokale og regionale myndigheter gir ikke Forsvaret politi­myndighet. Dette har nå vært diskutert i forbindelse med koronakrisen»

Når kriteriene for militær eller sivil politimyndighet er tilfreds­stilt, ligger det fortsatt, som før nevnt, begrens­ninger i virke­midlene. Men man har et rikt sett med tvangsmidler til­gjengelig til preventivt å avverge eller stanse ulovlige handlinger der og da.

Dette begrenses ikke av straffe­rettsmidlene i nødretten eller straffeprosessen som «enhver» har, men av behovet for å opp­rettholde ro og orden med bruk av makt etter en nødvendighets­vurdering, slik Politiet har.

Loven åpner likevel for militær maktbruk mot sivile

Oppsummert åpner dagens regelverk i stor grad for å benytte militærmakt i fredstid, mot egne innbyggere, hvis det er behov. Ikke bare til beskyttelse av militær aktivitet og drift av For­svaret, men også til beskyttelse av sivile interesser.

«Dagens regelverk åpner i stor grad for å benytte militærmakt i fredstid, mot egne innbyggere, hvis det er behov. Ikke bare til beskyttelse av militær aktivitet og drift av Forsvaret, men også til beskyttelse av sivile interesser»

Når det er sagt, gjenstår det nok en del arbeide for å skape klarere sammen­heng mellom ulike be­stemmelser, og for å avklare begreper. Det kan også virke som om man har plassert bestemmelser i forskrift som burde vært i lov.

Mye av regelverket rundt bistand til politiet er endret i senere tid. Det er derfor ikke mye rettspraksis til hjelp for å avklare rekkevidden av reglene.

Klarhet i dette regelverket er svært viktig, slik at den operative ledelsen i Politiet og Forsvaret er fullstendig klar over sin myndighet og sitt ansvarsområde i det enkelte oppdrag.

Her snakker man om et samarbeid mellom to store organisasjoner, med adskilt ledelse helt opp på politisk nivå. Dette samarbeidet kan i tillegg variere i vesentlig grad. Det betyr midlertidige roller i det enkelte opp­drag, og ofte liten tid til av­klaringer.

Hele den operative linjen ut til det enkelte personellet må vite sin rolle og hvilken myndighet man har. Klarhet er også viktig for at det skal være mulig å etterprøve lovligheten av virkemiddelbruken i ettertid.

Man kan ha svært liten tid til avklaringer under forberedelse og utføring av oppdrag, og dette krever derfor mye trening. De avdelinger i Heimevernets styrke­struktur som trener minst, er avdelinger som med stor sannsyn­lighet kan få slike oppdrag i fredstid.

« De avdelinger i Heimevernets styrke­- struktur som trener minst, er avdelinger som med stor sannsynlighet kan få slike oppdrag i fredstid.»

Videre bør det fokuseres på kvalitet gjennom høy kompetanse og riktig og effektiv ressursbruk når makt­fordelingen mellom Forsvaret og Politiet i fredstid skal diskuteres. Dette sett opp mot det kompliserte og mangeartede trusselbildet man står ovenfor i dag.

Trusselbildet vil kunne føre til et vidt spekter av ulovlige handlinger som politiet skal håndtere. Det vil kreve ulik kompetanse. Noe kompetanse vil være overlappende for organisasjonene, og det vil da være lite effektivt at man ikke kan bruke ressurser på tvers til løsning av oppgaver.

Noe kompetanse er det i tillegg bare Forsvaret som har mulighet til å opparbeide seg gjennom både kunnskap og praktisk erfaring.

Fokuset bør således ikke ligge på en absolutt grense for utøvelse av militær makt i det sivile samfunn, men heller på demokratisk for­ankring, klarhet i regelverket og kvalitet på løsningen av mulige oppdrag. Det siste gjelder både samhandlingen mellom Politiet og Forsvaret, og myndighetsutøvelsen av det militære personellet.

Artikkelforfatteren, jurist John Anders Ingebo, er også sekretær i NROF avd. Ringerike.