Forløpere til Kystjegerne:
– Tanker utenfor boksen under Den kalde krigen

For noen måneder siden hadde jeg altså oppgaven å rydde i NROFs gamle papirarkiv. I bunkene av støvete dokumenter dukket det opp artikler, tegninger og skriv om Myggen-prosjektet som foreslo at private cabin-cruisere skulle kunne rekvireres og bevæpnes for å bidra i sjøinvasjonsforsvaret.

PP/ JØRGEN BERGGRAV

Illustrasjon fra arkivet: Andreas Hauge.

Illustrasjon fra arkivet: Andreas Hauge. 

■■■ Selv var jeg ung kadett på Sjøkrigsskolen i midten av 1970-årene, og de gamle dokument­ene vekket sterke minner om en energisk kapteinløytnant Cato Johansen som foredro med stor entusiasme om prosjektet. For oss unge kadetter var det lett å bli revet med, men for «the establishment» var det ikke innlysende at «amatører» skulle drive med slikt.

Vernepligtige Officerers Forening (VOF – som senere ble Norske Reserveoffiserers Forbund – NROF) var imidlertid begeistret, og gjennomførte i februar 1974 en oppvisning med en 21-fots båt som var bestykket med rekylfri kanon og et S-12 trådstyrt missil fra Kystartilleriet, til glede for noen og bestyrtelse for andre!

Idéen om bevæpning av – etter datidens målestokk – mellomstore fritidsbåter bygget på en analyse som orlogskaptein Magne Johan Larsen hadde gjort av hvordan disse båtene – bevæpnet med overskudds­­materiell og bemannet av verne­pliktig befal –kunne bidra til et bedre sjøforsvar.

Sjøforsvaret hadde flere hundre rettløpende, ex-tyske T-1 torpedoer på lager. Det var de gamle Tjeld-­klasse motortorpedobåtene som var våpenbærere. Etter hvert som Tjeldklassen ble utfaset, hadde torpedoene ikke lenger noen operativ funksjon, uten nye våpen­bærere.

Konseptet var at man skulle lage en ramme hvor det var én torpedo på hver side, og at stativet skulle boltes fast på en cabincruiser for å kunne låres ned i senteråpningen. Ettersom stativet og torpedoene ville medføre store begrensninger i båtens fart og manøvreringsevne, var tanken at de skulle slepes til operasjonsområdet. Der skulle de stilles under kommando av lokal sjef, som et semimobilt torpedo­batteri. Fordelene var mange, mente entusiastene:

  • Man fikk utnyttet våpen som fantes på lager.
  • Det var mange lystbåter som ville egne seg godt.
  • Rammene kunne lages for en lav kostnad på Sjøforsvarets eget verksted.
  • Båtene var små og lette å kamuflere, og kunne derfor operere under fiendtlig luftherredømme.
  • Det ville være enkelt å utføre torpedoangrep i trange farvann, og å trene opp personellet.
  • Bevæpning av selv et lite antall båter ville medføre at en fiende måtte anta at ethvert lystfartøy kunne være bevæpnet.

Men man så også at konseptet hadde noen utfordringer:

  • Det ville være vanskelig å ­kon­troll­ere båtene, og man kunne ikke utelukke at de ville senke egne fartøyer.
  • En maksfart på seks til åtte knop ville gi båtene liten mobilitet.
  • En småbåt med tre tonn torpedoer langs siden, ville ha dårlig sjødyktighet og være avhengig av stille vær.

Våren 1974 ble det gjennomført flere analyser og forsøk, og en av konklusjonene var at de rettløpende T-1-torpedoene ikke ville gi god nok treffsikkerhet. Men, initiativ­takerne var ikke rådløse av den grunn!

Ved å koble et pulsapparat til torpedoen med en tynn kobbertråd, kunne man bevege roret, slik teknikerne på verkstedet gjorde når de klargjorde og testet torpedoene.

Selve pulsapparatet kunne under operasjoner plasseres på land, slik at operatøren hadde oversikt. Hvis man stilte torpedoene til å gå i «overflatestilling», kunne den følges ut til 6000 meter. For å få kommunikasjon mellom torpedo­batteriene, kontrollpostene og den operative ledelsen, ble det lagt ut torpedostyretråd som ble knyttet til telefonnettet.

Cabincruiseren kunne ikke være alene om oppdraget, men måtte støttes av både varslings-/observa­sjons­punkter, kontrollposter, transportfartøy og sambandsfolk knyttet til det sivile telefonnettet. I alt ville en slik gruppe omfatte om lag 20 mann.

Siden cabincruiserne først og fremst ville være en plattform, kunne også lastebiler eller traktor­er benyttes til transporten.

Det var ikke bare torpedoer som kunne brukes av de foreslåtte kystjegerne, de trådstyrte antitank-rakettene SS-11 og SS-12 var blitt testet av Kystartilleriet, som imidlertid heller valgte å satse på stasjonære våpen.

For VOF var idéene fengende. Pro Patria omtalte saken, Andreas ­Hauge tegnet og formann Rolv Brandtzæg skrev til General­inspektøren for Sjøforsvaret for å følge opp. Konseptet ble ikke realisert, men det er interessant å legge merke til at det ble videreført da lette missilbatterier avløste batteriene som skulle bestryke sjøminefeltene mot sveiping.

Hva kan vi lære av denne ­historien?

Umiddelbart kan man flåsete svare at det ikke nytter å tenke nytt, eller at det eneste som er vanskeligere enn å få en ny tanke inn i admiralenes hode er å få den gamle tanken ut. Men det kan nok hende at de som ikke ønsket dette konseptet materialisert, likevel hadde rett.

Man kan, og sannsynligvis med rette, spørre seg hvilken trussel dette skulle virke mot. Siden stridsmiljøet nok hadde vært høyintensivt dersom man stod overfor en reell motstander, er det nærliggende å vurdere dette som selvmordsoppdrag. Dessuten var faren for vådeskudd mot egne fartøyer stor, ettersom sikkert samband eller tilstrekkelig autentisering ikke ville være tilgjengelig.

Hvem som skulle vedlikeholde materiellet eller hvordan det skulle lagres desentralisert for å gi ønsket «geriljaeffekt», var heller ikke avklart. I bunn og grunn kokte det hele ned til at heller ikke et slikt opplegg er gratis. Alt materiell, også overskuddsmateriell, koster betydelige summer i vedlikehold. Skal man i tillegg øve personell, ha beredskap og finne en plass i strukturen som et «system av systemer», var nok neppe kost/nyttevurdering av dette på plussiden.

Lærdom

Det man kan lære av prosjektet er at dersom noe virker enkelt eller billig, er det lett å bli entusiastisk og revet med. Virkeligheten er nok dessverre heller at det enten er betydelig mer komplisert og dyrt enn planlagt, eller altfor dårlig og usikkert til å gi verdi.

Lærdommen blir da at reserve­personellets plass i militær virksomhet bør være å forsterke og utvide etablerte strukturer, som eksempelvis Kystjegerkommandoen, og ikke opprette nye elementer som kun er drevet av og for disse. Med andre ord – å bevege seg raskere i den retning som NROF nå legger opp til.