NROF 125 år

Norske reserveoffiserers forbund (NROF) feirer 125 år til neste år. I den forbindelse publiserer NROF flere artikler knyttet til forbundets og den norske reservistens historie, frem mot jubileet i juni 2021.

Underoffiser anno 1808. Illustrasjon: NROF-medlem Andreas Hauge (1925-2005).

PP/OLE KRISTIAN HAAGENRUD

■■■ I 1896 ble Vernepligtige Officerers Forening (VOF) stiftet. Initiativet kom fra en gruppe reserve­offiserer som tjenestegjorde ved Nordmøre bataljon sommeren 1896.

Etter en solid mengde forbered­ende arbeid under ledelse av P. R. Sollied, møttes 60 reserveoffiserer fra hele landet i Studentersamfundet i Kristiania den 23. november 1896. Her ble reserveoffiserene fra alle våpengrener enige om formål, lover og organisasjonsform.

Fra første stund var foreningens oppgave å bygge en landsomfattende og sterk organisasjon av reserve­befal. Disse skulle arbeide til beste for landets forsvar, og hevde reserve­befalets interesser.

Dette var imidlertidig ikke den første foreningen for reserveoffiserer. VSF, Vernepliktige Sjøoffiserers Forening, som ble stiftet i 1895, var en faglig forening for offiserer med eksamen fra Sjøkrigsskolens nederste avdeling.

Angrep på reservebefalsordningen

Den direkte foranledningen for etableringen av VOF var det som ble ansett som et angrep på reservebefalsordningen slik den hadde vært. Bakgrunnen for at datidens reserveoffiserer følte seg angrepet ligger i en endring av offisersutdannelsen, inspirert av Danmark noen år tidligere.

Danmark måtte ta grep rundt egen offisersmangel, en mangel som ble særlig synliggjort under krigen mot Tyskland i 1864. De opprettet en egen skole for utdanning av reserve­offiserer, og blant de 500 elevene i det første kullet finner vi to nordmenn, en teolog og en departementssekretær.

Inspirert av dette ble det opprettet en egen «instruktionsskole» her til lands, som skulle utdanne inntil 200 reserveoffisersaspiranter årlig. Denne ordningen skulle være midlertidig, mens det fortsatt var fare for at Norge ville bli trukket inn i urolighetene som pågikk ellers i Europa. På grunn av gode erfaringer ble ordningen fast og underlagt Krigsskolen. Her skulle det utdannes inntil 40 elever i hvert kull.

I 1872 ble Krigsskolen besluttet delt i to avdelinger. Utdannelsen på den nederste av disse skulle vare i ett år, og utdannet reserveoffiserer i tillegg til å forberede kadetter til opptak for øvre avdeling. Denne var toårig og utdannet yrkesoffiserer.

For å kunne bli opptatt på Krigs­skolen måtte elevene ha gjennomgått rekruttskole og bataljonssamling. Til sammen utgjorde dette rundt to måneders tjeneste. Undervisningen varte i ti måneder, før elevene tjeneste­­gjorde i en tropp i to måneder.

Under utdanningen avanserte elevene til korporal, sersjant, furer og kommandersersjant før de til slutt ble sekondløytnant.

I årene hvor Hæren utdannet reserveoffiserer på krigsskolen, mellom 1864 og 1933, ble totalt 2.876 vernepliktige offiserer uteksaminert fra Krigsskolens nedre avdeling. Flere av disse ble senere yrkesoffiserer.

Krigsskolen baserte sin rekrutter­ing til begge avdelinger på student­eksamen, altså bestått artium. På grunn av det høye utdanningsnivået på kadettene kunne opplæringen konsentreres om militære fag og øvelser på en kort opplæringstid. Dette kunne igjen føre til misnøye og en vanskelig situasjon mellom reserveoffiserene under deres tjenestegjøring og underoffiserene.

Klasseskille

I boken «Borger og soldat« peker forfatter Sven-Erik Grieg Smith på at det rundt århundreskiftet var et klasseskille i samfunnet. Reserve­offiserene hadde tross alt artium, og tilhørte således datidens elite. Blant de utdannede reserveoffiserene finnes flere som senere ble ministre, redaktører og professorer.

Underoffiserene var derimot av arbeiderklassen, og de dannet i januar 1896 en landsforening som blant annet krevde at reserveoffiserer skulle erstattes av underoffiserer. Behovet for en egen forening også for reserveoffiserer var med dette åpenbart, sett fra Sollied og de andre reserveoffiserenes ståsted.

Reserveoffiseren i Norge

Reserveoffiser som begrep kan spores tilbake til Preussen og det tidlige 1800-tallet. I Norge ble be­grepet ikke offisielt brukt før i 1864. Dette til tross for at vi ved forsvars­ordningen i 1628 fikk en organisert hær.

Funksjonen, derimot, er betydelig eldre. Etter gammel vikingskikk skulle hver mann i hver skipreide eie våpen. Gulatingsloven ga påbud om hva slags våpen man skulle eie. Skipreidet var ansvarlig for å bygge og holde seg selv med egnet båt, og skulle mobilisere når det var fiender i landet.

Under Magnus Lagabøte i 1279 var Norge inndelt i 279 ulike skipreider. Når man manglet befalingsmenn tok man bygdenes beste menn. «De hvis moralitet og tjenlige evner maa og kan ha ervervet dem deres med­borgeres tillid», heter det seg i oberst Angells beretning om syvårskrigen som varte fra 1807 til 1814.

Den gamle byloven fra år 1276 slår fast at bymennene hadde plikt til å holde vakt når ufred truet. I praksis innebar dette at byenes mannlige innbyggere skulle sikre egen by mot overfall og strandhugg. Oppsetting av varder til brenning dersom det kom ufred til landet var også hjemlet i byloven.

Før forsvarsordningen etter europeisk mønster i år 1628, var forsvaret av landet basert på militssystemet – hvor våpenføre etter skiftende ordninger gjorde tjeneste når krig truet. En kan kalle enhver borger som tok kommando over en slik oppsatt avdeling for en reserveoffiser. Dette selv om vedkommende ikke hadde noen formell militær opplæring, eller noen relasjon til yrkesoffisersbegrepet.

Marinen var først

Utdanningen av reserveoffiserer begynte i marinen så tidlig som i 1842. En egen klasse for navigatører ble opprettet ved Sjøkadettinstituttet i Fredriksvern. Her var hensikten å tilby navigasjonskyndige styrmenn fra handelsflåten en reserveoffisers­utdannelse, men ordningen var ingen suksess. Etter seks år ble den avskaffet.

Koblingen mellom marinen og handelsflåten var ikke ny, marinen hadde flere ganger brukt egnet personell som såkalte måneds­løytnanter. Det vil si skippere og styrmenn som ble utskrevet til marinens fartøy etter behov. Særlig kjent ble begrepet i årene 1807 til 1814 under syvårskrigen.