– Totalforsvaret i ny utgave

NATOs artikkel 3 sto i fokus for et foredrag på Den norske Atlanterhavskomités årlige sikkerhetskonferanse. Den understreker hvor viktig det er at medlemslandenes samfunn er robuste og motstandsdyktige – og har en god sivil beredskap i tilfelle krise og krig. Med andre ord: et godt totalforsvar. Men har vi det lenger?

PP/ ROY THORVALDSEN

■■■ Etter gradvis å ha sneket seg inn i det offentlige ordskiftet igjen, spilte totalforsvaret en av hovedrollene under høstens store NATO-øvelse Trident Juncture.

I et leserinnlegg i forrige nummer av Pro Patria mente artikkelforfatterne imidlertid at det er misvisende å kalle summen av den militære og sivile deltakelsen i forsvaret av landet vårt anno 2018-19 for et «totalforsvar».

– Virkeligheten er iallfall endret så mye siden Den kalde krigen da vi sist opererte med begrepet «totalforsvar» at konseptet må oppdateres. Det mener seniorforsker Per M. Norheim-Martinsen ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS), som innledet til debatt på konferansen på Quality Hotel Leangkollen i Asker i begynnelsen av februar. Han er også redaktør og medforfatter av boken «Det nye totalforsvaret» (Gyldendal, 2019), som slippes i april.

– Det er interessant at dette konseptet, som assosieres med total krig, blir hentet tilbake. Men det er viktig å være klar over at det ikke er «totalforsvar» eller «altomfattende sikkerhet» («Comprehensive Security») slik vi forsto det under den kalde krigen, vi snakker om, sa Norheim-Martinsen.

– Konseptet må tilpasses en virkelighet der terskelen eller skillelinjene mellom fred, krise og krig er blitt visket ut, med en russisk fiende som utnytter våre svakheter i gråsoner eller med for eksempel hybride trusler, utdypet han.

Kina produserer 90% av verdens medisiner

Dagens verden er en virkelighet der nasjonene ikke etablerer lagre mer. En virkelighet der 90% av verdens medisiner produseres i Kina. Og sivile ressurser og kritisk infrastruktur eies og opereres av privat sektor.

Forsvaret kjøper hva det trenger

Så mye som 90% av transporten for store militære operasjoner blir satt bort til eller pålagt kommersielle aktører. Over 50% av satellitt-kommunikasjonen som brukes til forsvarsformål, blir levert av kommersielle aktører. Og 75% av vertslandstøtten til NATO-operasjoner leveres av private, kommersielle aktører.

– Har uthulet beredskapen for å håndtere kriser

– Jeg vil si at mens vi øker vår kapasitet til å svare militært mot et væpnet angrep, altså artikkel 5-situasjoner [NATO-traktatens artikkel 5 om at et angrep på ett av medlemslandene er å betrakte som et angrep på dem alle, red. anm.], har vi gradvis uthulet vår totalforsvarskapasitet, eller vår beredskap for å håndtere kriser og risiko som faller – og bør falle – utenfor artikkel 5. Og det er i disse gråsonene, eller hybride sonene, at vi er mest sårbare – og der det er sannsynlig at våre fiender utnytter våre svakheter, sier Norheim-Martinsen.

«Europa er blitt mer sårbar for at stater skal bryte sammen, eller ikke skal være i stand til å levere de mest grunnleggende tjenester»

– Så det er essensielt da, at europeiske stater og kollektive institusjoner som NATO og EU opprettholder kapasiteten til å unngå at kriser eskalerer. Dette forutsetter sterke politiske institusjoner, robuste offentlige sektorer, en sterk koordinering på tvers av sektorer og institusjoner innen og mellom stater.

– Så for å si det rett ut, eller uttrykke det sterkere enn jeg kanskje er komfortabel med, Europa er blitt mer sårbar for at stater skal bryte sammen, eller ikke skal være i stand til å levere de mest grunnleggende tjenester som europeiske borgere forventer – som mat, vann, elektrisitet, kommunikasjon og medisiner, sier Norheim-Martinsen.

– Manglende ideologisk robusthet

– Og da har vi ikke engang begynt å diskutere den ideologiske robustheten eller motstandsdyktigheten til våre liberale demokratier, poengterer han.

– Så det vi må diskutere, er hvordan vi egentlig skal avskrekke – ikke hybride trusler – men hybrid utenrikspolitikk, som jeg tror er en bedre betegnelse, sier seniorforskeren.

– Kan eller bør vi som liberale demokratier kjempe «skittent»? Eller trenger vi andre strategier for å bekjempe disse truslene? Vi vet at «smart» er ensbetydende med «sårbar», men har vi gjort oss selv unødvendig sårbare gjennom måten vi organiserer samfunnene vår på?

– Jeg vet ikke. Men vi må begynne å snakke om disse tingene, ikke bare artikkel 5
og to-prosentmål, avslutter Norheim-Martinsen.

Over 50 år med sikkerhetspolitikk

Den norske Atlanterhavskomité har arrangert sikkerhetspolitiske konferanser på Leangkollen årlig siden 1965. Norske og internasjonale eksperter innleder om aktuelle forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, etterfulgt av diskusjon. Konferansene åpnes vanligvis på Nobelinstituttet. ■■■

Quality Hotel Leangkollen er arena for den årlige sikkerhetskonferansen i regi av Den norske Atlanterhavskomité.

– Som en småstat med begrensede ressurser er Norge helt avhengig av et velfungerende totalforsvarskonsept, poengeterer Norheim-Martinsen overfor Pro Patria. Og derfor mener han det er bra at regjeringen gjennom Totalforsvarsprogrammet, som ble opprettet i november 2016, tar sikte på å utvikle et samtidstilpasset totalforsvar.

– Trident Juncture viste at man er på god vei mot dette målet og at man har begynt å utnytte det potensialet som ligger i effektivt samarbeid med sivile aktører, også kommersielle. Samtidig gjenstår det fremdeles store utfordringer, særlig når det kommer til å sikre at disse nye avtalene er tilpasset situasjoner i den øvre delen av krisespekteret, sier Norheim-Martinsen.