For mange FN-soldater dør i tjeneste:
Klarer ikke å beskytte verken seg selv eller andre
Sjefen for FNs fredsoperasjoner, Jean-Pierre Lacroix, er bekymret for at for mange FN-soldater dør i tjeneste. Tallene viser at siden FN startet med fredsbevarende operasjoner i 1948 har flere enn 3100 uniformerte dødd i tjenesteoppdrag for FN. Knapt en tredel av disse døde på grunn av fiendtlige handlinger.
PP/ RUNE SOLBERG, OBERST, FORSVARETS HØGSKOLE
■■■ De øvrige døde som følge av ulykker og sykdom.
I perioden 2001 til 2010 ble 92 mennesker i tjeneste for FN drept i fiendtlige handlinger. I den påfølgende perioden frem til 2018 ble så mange som 236 drept av tilsvarende årsaker. Bare i 2017 ble 56 uniformerte drept i fiendtlige handlinger, i følge Forsvarets forum. Hvorfor opplever FN en slik negativ utvikling?
I dagens FN-operasjoner i Afrika evner man verken å ta vare på sine soldater eller å løse oppdraget med å beskytte sivile effektivt. For å underbygge dette vil jeg beskrive dagens operasjonsmiljø, og belyse med noen eksempler hvorfor FN ikke strekker til.
En annen type operasjoner
Tradisjonelt har FNs fredsbevarende operasjoner dreid seg om å overvåke en fred mellom parter som har avsluttet en konflikt og undertegnet en fredsavtale.
I slike konflikter eksisterte ofte fronter mellom de krigførende partene. Som en del av fredsavtalen ble det gjerne etablert separasjonssoner. Sonene ble besatt av
FNs observatører og fredsbevarende styrker som hadde til hensikt å observere og rapportere brudd på fredsavtalen, og avskrekke partene fra å entre hverandres territorium.
Eksempler på slike FN-operasjoner er UNFICYP på Kypros, UNTSO og UNIFIL i Midtøsten og UNPROFOR i Bosnia. En forutsetning for at FN ofte lykkes i slike operasjoner er at det er en grunnleggende vilje til å oppnå fred mellom partene, og at de har samtykket til FNs deployering.
Pågående og voldelige interne konflikter
FN har for tiden 14 fredsoperasjoner gående. Halvparten av dem er i Afrika. Fellestrekk for operasjonene i Afrika er at FN er satt inn for å løse problemer i land hvor det er interne konflikter.
I Mali utgjør en samling islamistiske opprørsgrupper i nord en trussel mot myndighetene og sikkerheten for sivile. I Kongo er det en rekke militsgrupper øst i landet som med støtte fra nabolandene Rwanda og Uganda forsøker å få kontroll over de mineralrike områdene – og dermed destabiliserer hele regionen.
I Den Sentralafrikanske Republikk raser en borgerkrig som involverer muslimske eks-Seleka militser (alliansen av opprørsgrupper), anti-Balaka militser (allianse av kristne og animist opprørsgrupper) og FN-støttede regjeringsstyrker. I Sør-Sudan forsøker fortsatt regjeringsstyrkene SSPDF (South Sudan People’s Defence Force) og deres støttende militser (i hovedsak dinka-grupperinger, men også noen få nuer-grupperinger som støtter regjeringen) å bekjempe fragmenterte opposisjonsstyrker (i hovedsak militser fra nuer-befolkningen) selv om det nå foreligger en revitalisert fredsavtale.
Borgerkrigen i Sør-Sudan har tatt form av etnisk rensning i deler av landet hvor folkegruppen Nuerne har sitt kjerneområde.
I Darfur kjemper bla. opprørsstyrkene SLM (Sudan Liberation Movement – en sudansk opprørsgruppe som består av flere etnisiteter) og JEM (Justice and Equality Movement – en zaghawadominert sudansk opprørsgruppe), som de største, mot regjeringsstyrkene og militsgruppen Janjaweed (en arabisk militsgruppe som støtter regjeringen i Sudan) – i en etnisk konflikt mellom arabiske og afrikanske folkegrupper. Konflikten er svært brutal og president Bashir etterforskes av den internasjonale straffedomstolen (ICC) for krigsforbrytelser og folkemord.
I alle disse konfliktene er voldsnivået svært høyt. Den sivile delen av befolkningen rammes hardt, og mange hundre tusen sivile liv er gått tapt. Seksualisert vold nyttes ofte som et våpen mot den sivile delen av befolkningen, både av militser og opprørsgrupper, men også av regjeringsstyrker.
Flere ti-talls millioner mennesker er enten internt fordrevne i sitt eget land eller flyktninger i et naboland. Den humanitære situasjonen er svært vanskelig, og i mange av disse konfliktområdene er mer enn 50 prosent av befolkningen helt avhengig av daglig nødhjelp fra det internasjonale samfunn for å overleve.
FN-styrkenes viktigste oppgave i disse konfliktområdene er å beskytte sivile borgere som er ofre for krig og konflikt, og humanitære organisasjoner som yter nødhjelp. Myndighetene i disse landene er enten ikke i stand til å beskytte egne borgere mot de brutale overgrepene som utføres, eller så er regjeringsstyrkene selv blant overgriperne.
I Sør-Sudan angripes landsbyer av militser som støtter regjeringen. Kvinner og jenter blir ofre for massevoldtekter. De som ikke kan flykte drepes på en brutal måte – gamle som unge. Gutter kastreres, for så å bindes sammen slik at de ikke kan løpe av gårde, deretter kastes de levende inn i brennende hus hvor de lider en grusom død.
FNs operasjoner i Afrika gjennomføres altså i land hvor det er interne konflikter, der voldsnivået er svært høyt og hvor det ikke er noen fred å bevare. Disse FN-operasjonene skiller seg derfor klart fra tradisjonelle fredsbevarende operasjoner og kan forklare noe av årsaken til at flere FN-soldater dør i tjeneste i dag.
Vitne til grusomme overgrep
Jeg tjenestegjorde som militær stabssjef i FNs misjon i Sør-Sudan (UNMISS) i 2015-2016, og vil bruke eksempler herfra for å belyse noen av de store utfordringene FN-avdelingene strir med når sivile skal beskyttes.
Etter at borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut i desember 2013, ble verden vitne til at partene begikk grusomme overgrep mot sivilbefolkningen. UNMISS fikk etter hvert et nytt mandat. Fra kapasitetsbygging skulle vi beskytte sivile.
Da jeg tjenestegjorde der beskyttet UNMISS ca. 200 000 internt fordrevne flyktninger i såkalte Protection of Civilian (POC) leire, leire som lå inne i eller i tilknytning til FN-leiren. For å beskytte de sivile hadde UNMISS 12 500 FN-soldater fra åtte forskjellige troppebidragsytende land i Afrika og Asia. Til sammen tolv infanteribataljoner fordelt på fire sektorer.
Klarte ikke å beskytte sivile i leirene
Vi hadde store utfordringer med å beskytte sivile i UNMISS POC-leirer, og evnet ikke å gi beskyttelse utenfor leirene selv om behovet var enormt.
I Malakal, hvor FN beskyttet ca. 40 000 sivile, brøt det en natt ut interne kamper mellom sivile flyktninger fra forskjellige folkegrupper. UNMISS-styrkene klarte ikke å skille de stridende partene fra hverandre, og mange ble drept fordi flere underavdelinger unnlot å følge ordre fra den øverste militære FN-sjefen i leiren.
Neste dag ble FN-leiren angrepet av en styrke på 100 soldater fra regjeringshæren, som ville beskytte dinkaene i POC leiren.
FN-avdelingen rømte fra stillingene
FN-avdelingen som beskyttet det ytre perimeteret rømte fra sine posisjoner, noe som i praksis ga regjeringssoldatene fri adgang til POC-leiren hvor de drepte sivile fra andre folkegrupper.
Den lokale FN-sjefen ga ordre om å skyte for å forhindre SPLA å trenge inn i kjerneområdet av FN-leiren, men flere underlagte sjefer ba om en skriftlig bekreftelse på ildordren før de videreformidlet den til sine soldater. Så mange som 30 sivile ble drept og 123 alvorlig såret i de dramatiske hendelsene.
Et annet eksempel forsterker inntrykket av at det er vanskelig å føre kommando i FN-operasjoner: Selv om UNMISS’ styrkesjef hadde gitt klare ordre om å beskytte kvinnene som daglig gikk ut av POC-leirene for å samle fyringsved til matlaging, fikk vi jevnlig meldinger om at de ble voldtatt av milits- og regjeringssoldater rett utenfor UNMISS-leirene.
Ordren fra styrkesjefen var å etablere en våpenfri buffer rundt FN-leirene for å redusere trusselen mot sivile. Mange av FN-avdelingene unnlot å gjennomføre oppdraget.
Unnfallenheten vanskelig å forklare
Det er ikke så lett å peke på hvorfor denne unnfallenheten eksisterte i UNMISS.
UNMISS evnet heller ikke å beskytte de sivile i områdene hvor kamphandlinger mellom regjerings- og opposisjonsstyrkene foregikk. I disse områdene ble det begått grove menneskerettighetsbrudd, spesielt av regjeringsstyrkene og militsene som støttet dem, og svært mange sivile ble drept eller drevet på flukt.
Nektet FN-styrkene bevegelsesfrihet
For å unngå at verdenssamfunnet fikk innsikt i disse handlingene nektet SPLA FN-styrkene adgang. I praksis ble UNMISS-styrkene stanset i veikontrollposter bemannet av væpnede soldater, eller så nektet myndighetene å garantere for sikkerheten til UNMISS’ fly og helikoptre som kunne fraktet FN-styrkene inn til områdene hvor sivile ble drept.
Dette var selvfølgelig et brudd på avtalen om full bevegelsesfrihet for FN-styrkene som var inngått mellom Sør-Sudan og FN, men fremgangsmåten ble systematisk benyttet av regjeringsstyrkene over hele Sør-Sudan. Konsekvensen var at FN-styrkene i svært liten grad var i stand til fysisk å beskytte sivile utenfor FN-leirene.
Dette er noen eksempler i rekken av mange hvor UNMISS feilet i å beskytte sivile i Sør-Sudan til tross for at mandatet fra FNs Sikkerhetsråd var utvetydig.
FN-styrkene brukte ikke makt, tross tillatelse
Engasjementsreglene som fulgte mandatet, såkalte Rules of Engagement, tillot bruk av makt for å løse oppdragene Sikkerhetsrådet hadde gitt. Også dødelig makt.
I de 14 månedene jeg tjenestegjorde i denne stillingen var maktbruk fra UNMISS så og si fraværende. Til tross for klare og entydige føringer fra Sikkerhetsrådet og FNs sekretariat om hvor viktig det var å lykkes i å yte beskyttelse, tolket, forsterket og videreformidlet fra oss i ledelsen til underlagte avdelingssjefer, var det svært sjelden jeg så UNMISS-sjefer som var villige til å utsette egne soldater for risikoen forbundet med å beskytte sivile ved hjelp av maktutøvelse.
Manglende vilje og initiativ blant bataljonssjefene skyldtes noen ganger direkte føringer fra egne myndigheter – såkalte caveats – om at styrken ikke skulle gå inn i situasjoner der faren for egne tap var overhengende. Unnfallenheten kan også forklares med at mange av UNMISS-avdelingene verken var mentalt forberedt, trent, organisert eller utrustet for kamphandlinger.
Sammenlignet med styrkene som sto for etniske utrenskninger var UNMISS’ militære styrke underlegen i kampkraft. UNMISS hadde lette infanteribataljoner utrustet med lette bombekastere og lette kanoner. Den potensielle motstanderen hadde tungt artilleri, stridsvogner og kamphelikoptre.
Ergo hadde UNMISS ingen avskrekkende effekt på de som sto bak overgrepene mot sivile.
Forberedt på gårsdagens FN-oppdrag
UNMISS’ militære styrker var forberedt, trent og utrustet til å delta i tradisjonelle FN-operasjoner som beskrevet over, og ikke i komplekse operasjoner med høyt trusselnivå slik vi møter i konfliktene i Afrika i dag.
Et annet forhold som også påvirket UNMISS-avdelingenes appetitt til å engasjere seg i kamper på lokalt nivå, var mangelen på en effektivt utbygd sanitetstjeneste.
FN-soldatene opplevde at UNMISS hadde redusert evne til å evakuere sårede fra kamphandlinger med helikopter. Dette skyldtes interne regler, som ikke harmoniserte med at UNMSS’ viktigste oppgave nå var blitt å beskytte sivile, og at FN-soldater faktisk kunne bli såret eller drept i utførelsen av oppdraget.
Lange evakueringsakser for kjøretøy, regntid som gjorde veiene ubrukelige seks måneder i året, og få og svært dårlig utrustede sanitetsinstallasjoner var også faktorer som økte sannsynligheten for at du som soldat ikke ville overleve en alvorlig skade i kamp.
Knusende rapport
Den pensjonerte brasilianske generalen Carlos Alberto Dos Santos Cruz, som har vært styrkesjef i flere FN-operasjoner, ga i desember 2017 ut en rapport hvor han har analysert hvorfor så mange FN-soldater ikke evner å beskytte seg selv.
Som en konsekvens av manglende beskyttelse blir mange drept i tjeneste.
Han konkluderer med at FN-styrkene er for initiativløse og passive, for defensive, og ikke robuste nok verken i utrustning eller i operasjonsmønster. Dermed er de ikke i stand til å avskrekke en motstander. Følgelig blir det for fristende for ekstremister å ramme FN-styrkene.
FN-operasjonene i Afrika er vanskelige operasjoner. FN-soldatene har store utfordringer i både å beskytte seg selv og de som de er sendt der for å beskytte – de sivile. Årsakene synes å være de samme.
Må bli tøffere – uten «caveats»
FN står derfor overfor formidable utfordringer. Organisasjonen må sette sammen avdelinger fra nasjoner som ikke pålegger operative begrensninger («caveats»), og som evner å gi soldatene god nok trening – og en forståelse av hva oppdraget faktisk innebærer.
Styrkene må også utrustes og settes sammen med nok kampkraft, slik at de har en avskrekkende effekt på enhver som begår grove brudd på menneskerettighetene.
FN-soldatene fortjener også en bedre sanitetstjeneste der de er deployert.
– Flere sivile vil dø mens vi venter
Før dette er rettet opp, vil FN ikke være i stand til verken å ta vare på sine soldater eller løse oppdraget effektiv. Derfor er jeg redd for at flere FN-soldater vil dø i tjeneste. Men mer tragisk er det at så ufattelig mange flere sivile vil dø på grunn av FNs utilstrekkelighet. ■■■
FN-styrken UNMISS i Sør-Sudan har ikke klart å hindre overgrep mot sivile i flyktningeleirene. Foto: UNMISS.
FN-soldat på vakt i en av flyktningleirene, ofte til liten nytte; ulike folkegrupper angriper og dreper hverandre. Foto: UNMISS.
