Verdivokteren

NROFer Lars Tore Ruud fra Vestby har mange jern i ilden. Og mye energi. 
Han er både områdesjef i Heimevernet på Rygge, dykker, har naturoppsyn som både jobb og livsstil – med lidenskap for båt – og er sentral i kriseteamet som nylig kom hjem fra Samoa etter å ha bidratt til å få kontroll 
over mesling-epidemien der.

PP/ ROY THORVALDSEN (FOTO: LARS TORE RUUD OG TEAMKOLLEGER)

EU sponset NorEMTs billetter og skulle ha sin naturlige oppmerksomhet. Politikk er en del av greia. EU ambassadøren for Stillehavsområdet med følge entrer kontoret.

■■■ Pro Patria besøker Lars Tore på jobb i Statens naturoppsyn på Helsfyr. Kontorveggene er nakne. Det er ikke så rart, for han er nesten aldri der. Han er mest ute «i felt», blant annet på jakt etter tjuvfiskere i Oslofjorden, elver og innsjøer på Østlandet. En heltidsjobb er ikke nok for Lars Tore Ruud. Derfor er han også områdesjef i HV på 17. året , og medlem i Norwegian Emergency Medical Team (NorEMT) i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Nor-EMT rykker ut på kort varsel sammen med helsearbeidere ved alvorlige sykdomsutbrudd rundt om i verden, som del av en internasjonal ordning administrert av FN og EU.

Alarmen gikk i slutten av november i fjor, og innen 48 timer sto Lars Tore sammen med 19 teamkolleger fra hele landet på Gardermoen med alt de kunne bære av utstyr. På forhånd var det sendt av gårde 17 paller med forbruks­ og smitte-­ vernutstyr, Antibac (teknisk sprit, red. anm.) og annet som vanligvis trengs på oppdrag av denne type, men bare noe av det kom frem – og først tre uker etter at teamet var på plass.

NorEMT, Samoa 2019.

En livsfarlig og svært smittsom sykdom

Vi tenker ikke på meslinger som en livsfarlig sykdom, men det kan den være dersom man ikke er vaksinert. Og det var det bare 30 prosent av befolkningen som var, da Lars Tore og teamet kom.

– Prosenten hadde vært atskillig høyere tidligere, men på grunn av økt vaksinemotstand var dekningsgraden blitt drastisk redusert i de senere år. Da vi reiste derfra var andelen vaksinerte tilbake på over 90 prosent.  Sykdommen er svært smittsom og kommer raskt ut av kontroll, derfor nølte myndighetene ikke med å erklære unntakstilstand da epidemien brøt ut sist høst. I løpet av de første seks ukene var 3 728 tilfeller registrert, og minst 53 mennesker døde – 48 av dem barn under fire år. Det siste tallet på døde er 84.  Minst 5 700 mennesker har vært innlagt på sykehus på grunn av det som i Norge regnes for å være en uskyldig barnesykdom, av en befolkning på bare 180 000. Tilsvarende forholdstall for Norge ville ha vært 2600 dødsfall og 177 000 sengeliggende.

De lokale helsearbeiderne på Samoa hadde jobbet 12-timers skift i nesten tre uker, sju dager i uken, da de fikk avlastning.
– I Norge ville vi hatt tre pleiere på én pasient, der var det tre pasienter per pleier, sier Lars Tore.

Tok flere liv enn ebola

Hvor farlig sykdommen er, viser tall fra Kongo: der døde flere enn 5 000 mennesker av meslinger i fjor, og det er over dobbelt så mange som døde av ebolaepidemien i landet. Myndighetene på Samoa tok derfor ingen sjanser. Helsevesenet på den lille øystaten midt i Stillehavet midtveis mellom Hawaii og New Zealand er ikke dimensjonert for å håndtere en epidemi av denne typen. De ba derfor om internasjonal hjelp. Norge var blant landene som svarte.

Ikke kapasitet

Lars Tores oppgave er ledelse og sikring. Med 12 års erfaring fra politiet vet han hva som skal til. Skoler i Forsvaret og 10 års tjeneste derfra gir også god ballast. Og det ble intense seks uker, fulle av utfordringer, forteller han:

Tatt som superhelter

– Vi kom til Samoa etter mellomlanding i Qatar og New Zealand, og ble nærmest tatt imot som superhelter. For raskt å raskt komme inn i situasjonen ble «frampartiet» som jeg var del, av loset via et overbelastet lokalsykehus med 10 senge­poster men som nå hadde rundt 30 pasienter. Mange lå i korridoren eller i telt.
– NorEMT gjorde all tjeneste i og fra landets hovedsykehus , Tupua Tamasese Meaole hospital i hovedstaden Apia – donert av Kina i 2014. Det var egentlig et overaskende moderne sykehus med mange muligheter, men svært lite forberedt på en slik epidemi. Samtidig er det samoanske folket godt tilpasset stillehavsmentaliteten – det vil si å «ta ting på sparket ».

– Vi norske logistikere, det vil si oss tre uten helsefaglig funksjon, utførte enkle oppgaver for å bidra til å endre litt på prekære rutiner.
– Ingen av sykehusene syntes å ha vært vasket skikkelig på svært lenge. Og hovedsykehuset bar preg av å ha blitt levert «uten bruksanvisning på rett språk».
Deler av ventilasjonsanlegget var feilmontert og gikk motsatt vei av det det skulle, eller var ikke koblet til i det hele tatt.

– Vi vasket ned og klorbehandlet de ulike avdelingene hvor smittepasienter ble behandlet. Det er jo faktisk slik at ved å sørge for gode rutiner, godt renhold og orden, bidrar en til å redde liv – ved å hindre smitte i å spre seg, og ved å effektivisere det medisinske fagarbeidet.

Samoa, et ferieparadis og turistområde for landene rundt Stillehavet, forlatt på grunn av meslingutbrudd.

Nødvendige tilpasninger underveis

Lars Tore og kollegene måtte også ut og kjøpe printere, kontorrekvisita og lokale SIM-kort til private, for administrasjon og offisiell kommunikasjon. Mye av teamets egne hjelpemidler var blitt satt igjen på Gardermoen på grunn av skyhøye overvektkrav fra flyselskapet på personlig bagasje.
Utfordringer var det også å gå rundt og arbeide i teamets medbrakte norske ullklær i det varme og fuktige klimaet. Men uniformklærne av polyester var enda verre. Som å ha på seg en plastpose i en badstue, sier Lars Tore. Det ble derfor relativt raskt en justering av antrekk.… Gummistøvler og marsjstøvler ble byttet ut med sandaler, og ullsokker med nakne føtter. Med behov for så mange improvisasjoner underveis kommer det godt med å ha tjukke lag med allsidig erfaring.

«Jobben min er ikke å være godt likt, men å sørge 
for at alle kommer trygt hjem igjen»

– Jeg er organisator og altmuligmann. Med maskinførerbevis kan jeg kjøre hjullaster, for eksempel. Men det er først og fremst ledelse og administrasjon, og trygghet og sikkerhet som er oppgaven. Jobben min på teamet er ikke å være godt likt, men å legge til rette for at vi kan være effektive, og sørge for at alle kommer trygt hjem igjen.

– Samoa er et veldig gjestfritt land, med en åpen kultur og et ukomplisert trusselbilde. Men vi senket ikke «guarden» helt, og hadde gode rutiner. Påkjørsler i den kaotiske trafikken og bitt fra de mange løshundene kunne være alvorlig nok. Og skjer det noe med én av oss slik at vedkommende må evakueres så mister vi to fra teamet, for vi reiser aldri alene.

Grunnleggende ferdigheter i nedvasking ble banebrytende verdiskapning. Foto:

God flyt

Hvordan føler du at dere løste oppdraget?
– Jeg synes at vi løste det bra, vi fikk veldig god flyt og betjente syv ulike avdelinger ved sykehuset. Vi var også litt ute på lokalsykehus, og hadde to mann i ambulansetjenesten. Men bortsett fra det var hele gjengen samlet.

– To paramedics fra NorEMT bidro til å effektivisere ambulansetjenesten. De kjørte pasienter mellom de ulike sykehusene i landet, og kanskje det viktigste, de lærte opp og sertifiserte lokale ambulansemannskaper i bruk av utstyret.

– Det betød at lokale mannskaper senere kunne iverksette livreddende førstehjelp allerede i bilene, og ikke minst være kjent med utstyret de hadde med. Biler og materiellet ombord var i likhet med sykehuset donert fra andre land, sannsynligvis uten bruksanvisning, sier Lars Tore.
I alt ble 70 000 samoanere vaksinert i løpet av de seks ukene de norske hjelperne var blant dem, men av annet helsepersonell. Nordmennene hjalp til med å avlaste sykehusdriften på andre områder for å frigjøre kapasitet.

Julefeiringen en stor 
kulturopplevelse

Hvordan var det å være der i jula?
– Kulturopplevelsen var stor, og gjestfriheten enorm. Samoanerne feirer jul den 25. desember, så det var ikke noe problem for oss å ta fri den 24. Julegaven fra ledelsen var å arrangere dykketur med snorkel blant havskilpaddene for hele teamet. På kvelden ble det danse­show på lokal restaurant samt helstekt spedgris – med sprø og deilig svor.

– Wi-fi dekningen var heldigvis god på Samoa, så vi brukte internett mye for kommunikasjon oss i mellom – via WhatsApp. Kontakten med de hjemme ble også opprettholdt via bredbåndet, som fungerte utmerket -og det var spesielt fint i jula.
Hvordan var dette oppdraget sammenliknet med det du har gjort i HV for eksempel?

– Møtet med helsearbeidere har vært fascinerende. De er jo samaritanere, veldig gode til å hjelpe andre. Det er profesjonen deres. Samtidig har de forventninger til at de skal ha fri når de har «fri». Sammenliknet med HV og beredskap i Forsvaret så vet du at du drar ut i misjon og at du slutter en dag, men all tiden i mellom er du på jobb. Her var det forventninger til at man skulle ut og bade og sånt noe…da måtte jeg måtte holde igjen litt, følte jeg.

– Min erfaring som offiser…å sette rammer, gi tydelige føringer…bringe mannskapet trygt tilbake…altså holde en viss disiplin, den følte jeg at jeg fikk nytte av.
– Samtidig var det helsepersonellet vi var der for. For igjen å trekke parallellen til Heimevernet… det er ikke reserveoffiseren som er interessant, det er soldaten som står i vakta og møter en eller annen trussel, dét er vedkommende som skal gjøres god. På samme måte er det den som gjør helsearbeidet når NorEMT rykker ut som skal gjøres så god som mulig.

– Heimevernet har en sivil tilknytning. Reserveoffiseren har en sivil tilknytning. Det hadde vi på Samoa også. Der skulle vi inn på et sivilt sykehus og spille en sivil rolle. Så det er likheter sånn sett også.
Hva er annerledes med et slikt oppdrag da?

– Det er flere løse tråder. Vi har ikke den felles grunnforståelsen og synergien som i HV. Det er utfordrende av og til. Men jeg liker utfordringer, jeg synes det er noe av det som gjør livet interessant – og det er det som gjør at jeg synes det er morsomt å være med på dette.
Lærte du noe som du kan dra nytte av andre veien, i forhold til Heimevernet?

– Jeg blir mer og mer ydmyk for tilfeldigheter og for livets gang. Jeg har sett konsekvensen…lidelsen det fører til å droppe et enkelt vaksineprogram for det som – i vår forstand – er en forholdsvis banal sykdom. Spørsmålet om man skal vaksinere mot meslinger eller ikke er jo en diskusjon vi har hatt i Norge også…

Julestemning på kontoret til NorEMT, i tredje etasje på TTM, Apia. Hovedsykehuset i landet.

Forberedt på at det utenkelige kan skje – også i Norge

– Å se hvordan et utbrudd av en velkjent sykdom fort kan bli noe veldig alvorlig, og i det hele tatt erfaringen med denne type epidemi, kan jeg potensielt dra nytte av. Det er ganske utenkelig for oss i Norge å bli rammet av en pandemi, men jeg er blitt enda mer fokusert på at det utenkelige kan skje.

«HV er til for å lage system i rotet når det
strammer seg til»

– HV er en organisasjon som er til for å lage system i rotet når det begynner å stramme seg til. Vi håper å slippe å mobilisere Heimevernet på grunn av krig, men vi skal kunne snu oss rundt…vi skal kunne fylle sandsekker, vi skal kunne slukke skogbrann…og vi skal kanskje også kunne holde kontroll på et område der det er skjedd saker og ting som vi ikke ønsker. Lars Tore har alltid vært klar for å endre oppfatning, møte utfordringer og se hvor livets vei fører ham.

Liker utfordringer

– Jeg vokste opp i et miljø i Mogreina på Øvre Romerike der jeg hadde angst for politiet. Oppfatningen var at de var ute etter å ta deg og begrense alt som er moro. Men gjennom en hendelse der en venn av meg tok sitt eget liv fikk jeg et annet syn på etaten, og søkte senere på politiskolen. Og dette gjenspeiler livet mitt videre. Jeg liker å tenke nytt, å møte utfordringer der jeg er ukjent, sier Lars Tore.

– Etter å ha vært båtfører, og dykkerleder og sjøsikkerhetsoffiser i Forsvaret, søkte jeg meg til sjøtjenesten i politiet – og havnet i Drøbak. Så oppdaget jeg at skulle jeg kjøre båt så måtte jeg også jobbe med miljø, blant annet med kontroll av fiskeaktivitet. Jeg hadde for øvrig også vært miljøoffiser i hæren.

– Jeg hadde en fin karriere i politiet men da det ble en stilling ledig i statens naturoppsyn, søkte jeg på den.
– Og det dreier seg fortsatt om båt, for jeg er ansatt i kystseksjonen, sier Lars Tore med et smil om munnen.
Og å være naturoppsynsmann er å ha det som plommen i egget, forstår vi. Så i den jobben blir han nok værende. Iallfall til neste telefon kommer om oppdrag på andre siden av jordkloden. Da rykker det nok i reisefoten. Og kontoret på Helsfyr blir stående tomt litt til. ■■■