Har vi egentlig et totalforsvar?

Norge var sist høst vertskap for den store NATO-øvelsen Trident Juncture. Øvelsen ble av sjef FOH beskrevet som en test av det nye totalforsvaret i Norge. En modell vi gjerne fremhever som eksempel for andre nasjoner. Men er den så spesiell?

PP/JAN HELGE KAISER OG ERLEND LARSEN, MEDFORFATTERE AV BOKA «DEN KALDE KRIGEN OG VESTFOLD – 1948-1991»

■■■ Totalforsvarsmodellen ble valgt av Norge etter andre verdenskrig som en modell for hvordan en liten nasjon skulle avskrekke en fiende fra å angripe landet. Dersom vi allikevel ble angrepet, skulle totalforsvaret sikre at alle landets ressurser ble satt inn i forsvarskampen.

Andre nasjoner har valgt en annen løsning enn en totalforsvarsmodell. Der har militært forsvar vært en egen selvstendig samfunnstjeneste, hvor forsvaret handler varer og tjenester fra næringslivet gjennomgående på kommersiell basis. I tillegg har selvstendige statlige organisasjoner ivaretatt sivil beskyttelse, gjerne organisert som et sivilforsvar.

Forsvaret i USA er selvhjulpet

USA er muligens det landet som i størst grad har utviklet et selvhjulpet forsvar. Militæret i USA ivaretar stort sett de fleste behov uten å være avhengig av annet enn varer og tjenester kjøpt fra næringslivet. Egne sykehus, eget rettsvesen, egen posttjeneste og egen kapasitet for strategisk transport er noen eksempler.

På de ulike basene finner du også egne supermarkeder drevet av forsvaret. Sivile selskaper leverer varer og tjenester etter kontrakt med forsvarsdepartementet (DoD).

Beredskapslovene sikret totalforsvaret

Under den kalde krigen utviklet Norge et totalforsvar som sikret leveranse av stort sett alle varer og tjenester gjennom ulike lov- og forskriftsreguleringer. Beredskapslovene fra 50-tallet gjorde dette mulig. I tillegg regulerte beredskapslovene også sivil beskyttelse. Militært forsvar og sivil beskyttelse var tett integrert.

Noen eksempler på hvordan totalforsvaret under Den kalde krigen fungerte, var at Forsvaret sikret mobilitet gjennom forhåndsrekvirering av skip, kjøretøy og fly/helikoptre. Totalforsvarets behov for bygge- og anleggsvirksomhet i en eventuell krig ble dekket gjennom mobilisering av sivile entreprenørselskaper og rekvisisjon av bygninger. Transportbehov ble tilsvarende dekket gjennom rekvisisjon og mobilisering.

Feltsykehus drevet av Forsvaret eller frivillige organisasjoner ble bemannet med sivilt mobilisert helsepersonell. Handelsflåten ble sikret som beredskapsressurs gjennom Nortraship. Kjøpmenn skulle levere mat til Forsvaret og sivilforsvaret i oppsettingsperioden regulert gjennom leveranseavtaler. Det var planer om å legge om industrien til krigsproduksjon.

I 1970 hadde Kvinners Frivillige Beredskap lister over 10 000 kvinner villige til å erstatte menn som ville måtte forlate arbeidsplassene sine for å delta i forsvaret av landet. Vi var forberedt på storstilt krigsutflytting av befolkningen fra byene og utsatte områder. Med andre ord et svært omfattende system for å sette landet på krigsfot – et totalforsvar.

Påny i fokus

Regjeringen besluttet i november 2016 å reetablere totalforsvaret. Det har vært en del uenighet om vi skal kalle det revitalisering, utvikling eller et nytt totalforsvar. Fra 1990 og frem til 2016 handlet totalforsvaret i praksis om Forsvarets støtte til det sivile samfunn ved ulykker og ekstremværhendelser. Endringen i 2016 skal revitalisere det sivile samfunns støtte til Forsvaret. Og i tillegg styrke vår sivile beskyttelse.

I 2018 ga regjeringen ut et revidert dokument som beskriver totalforsvaret. Dokumentet «Støtte og samarbeid» er en beskrivelse av totalforsvaret i dag. Dokumentet gir runde beskrivelser av gjensidig støtte, samarbeid og totalforsvaret. Forsvaret og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har nylig lansert en animasjon av totalforsvaret. Animasjonen presenterer dagens totalforsvar der det sivile samfunn støtter Forsvaret slik at det kan forsvare landet vårt.

Har vi i dag et totalforsvar, egentlig?

Når vi ser nærmere etter på samarbeidet så langt, er det grunn til å stille spørsmål om vi har forlatt Totalforsvaret som strategisk modell for forsvar og beskyttelse av landet. Kan vi kalle modellen et totalforsvar? I så fall, hva er det som skiller vår modell fra andre som ikke har totalforsvaret som modell? Eller har det strengt tatt ikke noen betydning hva vi vi kaller det?

I dag løser Forsvaret de fleste behov for varer og tjenester gjennom kommersielle avtaler med næringslivet. Bilutleiebyråer sikrer Heimevernet mobilitet, og forsyningsartikler kjøpes og leveres på kommersiell basis. Behov for strategisk transport løses gjennom kommersielle avtaler. Det blir i tillegg satt spørsmålstegn ved om sivile helikopterselskap kan fly for militære avdelinger.

Bygninger og behov for innkvartering løses ved at Forsvaret kjøper provisoriske teltleire bygget av sivile selskaper. Forsendelse av post og pakker løses av Bring gjennom en kommersiell avtale. Enkelte samfunnstjenester leveres fra statlige etater, men leveransene skiller ikke tjenestene fra hvordan tilsvarende behov løses i ordinær samhandling. Det er så langt vi kan se de færreste samfunnstjenester Forsvaret trenger som ivaretas gjennom beredskapslovgivningen.

Dagens forsvar er såpass redusert i volum at Forsvaret ikke lenger har behov for omfattende støtte for å mobilisere. Der vi hadde tolv brigader og 27 selvstendige bataljoner som skulle mobiliseres, har vi i dag kun én brigade. Den ene brigaden settes opp av personell som er i daglig tjeneste i Forsvaret. Materiellet brigaden trenger er allerede anskaffet og står på militære lagre eller er i daglig bruk.

Sivilforsvaret dekker behovet

For å løse oppgaven med å beskytte sivilbefolkningen er det i dag ikke større behov for omfattende mobilisering enn det som dekkes av Sivilforsvarets styrke på 8000 menn og kvinner.

Det er i dag vanskelig å finne indikatorer på at dagens forsvar av landet, og beskyttelse av samfunnet i sikkerhetspolitiske kriser og krig, forberedes gjennom samhandling innenfor det vi før kjente som totalforsvaret.

Rammene (beredskapslovene) for å realisere et totalforsvar er på plass, men brukes ikke. Samvirket og samarbeidet mellom Forsvaret og sivile myndigheter skiller i beskjeden grad mellom samarbeid og samvirke i situasjoner som ikke grenser opp mot krig og sikkerhetspolitisk skarpe situasjoner.

Selvbedrag

«Train as you fight, fight as you train» er en læresetning innen all beredskapsforberedelse. Kort sagt, dersom vi planlegger et totalforsvar hvor lovene regulerer støtte til Forsvaret er det kanskje et selvbedrag ikke å øve med dette som fokus.

Øvelse Trident Juncture har vært annonsert som eksamen i utviklingen av totalforsvaret. Det er svært lite som skiller øvelsen fra andre tilsvarende NATO-øvelser, også i land som ikke har en totalforsvarsmodell. Kan vi ikke da si at vi har forlatt totalforsvaret? ■■■