Fristen til etterpåklokskap

Marte Michelets siste bok, Hva visste Hjemmefronten, har skapt mer debatt enn det som er normalt ved utgivelser av krigshistoriske bøker i Norge. Undertegnede har vært en av kritikerne.

PP/MATS TANGESTUEN, HISTORIKER OG FAGLIG LEDER VED JØDISK MUSEUM I OSLO

■■■ Jeg har deltatt i debatten fordi jeg kjenner dette stoffet; det gjelder ikke minst kildene Michelet har benyttet. I 2004 leverte jeg en hovedfagsoppgave om jødenes flukt, og jeg har gjennom årene intervjuet mange av de jødene som klarte å flykte høsten 1942. Jeg har skrevet om antijødiske holdninger blant nordmenn som kjempet mot okkupantene, og om grenseloser som tok seg godt betalt for hjelpen de ga.

I debatten i etterkant av bokutgivelsen har mitt største ankepunkt vært at Michelet en rekke steder, bevisst eller ubevisst, bedriver sitatfusk ved å endre på sitater i kildene for å få dem til å passe hennes fortelling, ved å ta med bare deler av sitater, slik at innholdet endres, samt at store og viktige hendelser bindes sammen med et oppsiktsvekkende antall «antakelig», «trolig», og «må ha» uten at rimelig tvil understrekes. Selektiv kildebruk er Michelets foretrukne metode.

«Mitt største ankepunkt [har] vært at Michelet en rekke steder, bevisst eller ubevisst, bedriver sitatfusk ved å endre på sitater i kildene for å få dem til å passe hennes fortelling»

Et bærende premiss er at Hjemmefronten skal ha fått presise opplysninger om hva som ville skje med de norske jødene, men at de unnlot å sette i verk tiltak for å redde hele gruppen før det var for sent.

Ankepunkter er også at regjeringen i London fikk slike varsler, men ikke prioriterte å varsle videre over radio eller på annen måte, og at de ulike motstandsorganisasjonene ikke prioriterte å hjelpe jøder, basert på at jøder ikke ble sett på som egentlige landsmenn.

Antijødiske holdninger blant gode nordmenn

Antijødiske holdninger og antisemittiske stereotypier var vanlige i Norge i mellomkrigstiden. At slike forestillinger også fantes blant personer som kjempet mot okkupantene er ingen overraskelse.

I egen forskning har jeg sett spesielt på oppkomsten av antijødiske holdninger i det norske eksilmiljøet i Sverige. Både i private brev og i andre sammenhenger dukket slike oppfatninger opp. I Politistyrkene var problemet så stort at sjefen for Reservepolitiet i august 1944 måtte sende et skriv til alle leirkomandantene hvor de ble pålagt å sørge for at innkalte jødiske soldater ikke ble trakassert av sine medsoldater.

Motstemmene mot disse antijødiske strømningene i eksilmiljøet var imidlertid sterke. Viktigst var kanskje forfatteren Sigurd Hoel, som i desember 1944 skrev to lengre artikler om fenomenet i avisa «Norges Nytt», organet for norske flyktninger i Sverige.

I Michelets fortelling blir antijødiske holdninger og synet på jødene som «de andre» den viktigste forklaringen på hvorfor en tredel av de vel 2200 jødene i Norge ikke ble reddet. Jeg vil hevde det er andre faktorer som er langt viktigere.

Varslene

Michelet hevder altså at ledende motstandsmenn i god tid fikk varsel om hva som ville skje med jødene i Norge. Hun viser til et intervju med Gunnar Sønsteby gjort 25 år etter krigen, samt varsler fra tyske antinazister, først og fremst grev Helmuth James Von Molkte, knyttet til Wehrmachts etterretningstjeneste Abwehr. Von Molktes varsler har blitt omhandlet av andre tidligere, men Michelet gir dem mer kraft og presisjon enn det er grunnlag for, om vi ser til nyere tysk forskning.

I september 1942 varslet Von Molkte motstandskretser i Norge om at det kunne forventes et anslag mot de norske jødene, men i brev til sin kone noen uker senere fortalte han om ny informasjon som hadde tilfalt ham om dødsleirene. Da skrev han at han før nå ikke hadde kunnet tro på dette. Hvor tydelige og alvorlige kan von Molktes varsler til norske motstandskretser i september ha vært hvis han på dette tidspunktet ikke kunne tro på planen om å utrydde alle Europas jøder?

Forstå det ufattbare

I august samme år fikk eksilmyndighetene i London ganske spesifikke opplysninger fra sin legasjon i Bern om at nederlandske jøder ble arrestert og deportert østover og at jøder ble drept i Polen med gass.

De samme opplysningene nådde også britiske og amerikanske myndigheter få dager før. Det ble ikke betvilt at jøder i tyskokkupert Polen ble behandlet forferdelig, at tusenvis sultet i hjel og at massakre forekom, men informasjoner om et storstilt utryddelsesprogram festet de ikke lit til. Ny informasjon tilfløt utover høsten, og først i desember begynte flere å tro på at det i øst ble massakrert jøder av tidligere uante proporsjoner. Det kan hevdes at den norske eksilregjeringen ikke hadde sin oppmerksomhet rettet mot den faren jøder i Norge stod overfor, men at britiske og amerikanske myndigheter samtidig trodde rapportene var sterkt overdrevet bør tas med i en slik vurdering.

Fristelsen til etterpåklokskap

Historikeren Walter Laqueur kom seg som ung mann ut av Tyskland i 1938. Hans foreldre ble drept i Holocaust. Laqueur ble en anerkjent forsker innen felt som antisemittisme, fascisme og totalitære regimer. Han gikk bort i september 2018, men var aktiv til det siste og ga i 2015 ut en bok om Putin. I 1980 kom hans bok «The Terrible Secret» hvor han så på hvordan informasjonen om folkemordet på jødene sakte sivet ut til den frie verden, hvor vanskelig det var for mottakerne å forstå omfanget, og hvordan allierte myndigheter til dels hemmeligholdt deler av informasjonen de trodde var overdrevet. Om det å studere dette fenomenet i ettertid hevdet Laqueur blant annet at:

«det er en stor fare knyttet til arbeid av denne typen: fristelsen til etterpåklokskap. Ingenting er lettere enn å dele ut lovord eller bebreidelser når man skriver mange år etter at begivenhetene fant sted. For enkelte historikere er fristelsen uimotståelig. «Endlösung» bør man nærme seg med ydmykhet og forsiktighet, mer enn overfor noe annet tema. Det er bare så alt for lett å hevde at alle skulle ha visst hva som ville skje så snart fascismen kom til makten. Men en slik holdning er ahistorisk. Nazismen var et fenomen uten sidestykke (…) I nyere europeisk historie fantes det ikke noen presedens for den tyske nasjonalsosialismens morderiske karakter, og av den grunn ble de fleste av samtidens mennesker tatt på sengen.»

Når støyen fjernes

Det er selvsagt lov å stille spørsmål ved om det som fantes av organisert motstand høsten 1942 ikke burde ha oppfattet og reagerte tidligere på de signalene de fikk. Men når allierte myndigheter, med langt bedre tilgang til informasjon, heller ikke forstod rekkevidden av «den endelige løsningen» legger vi nok i ettertiden urimelig mye ansvar på illegale grupper i Norge.

«Det som fjernes hos den etterpåkloke er all støy, motstridende meldinger, propaganda og fraværet av liknende erfaringer»

En sammenlikning kan kanskje gjøres med varslene som kom forut for det tyske angrepet 9. april. Legges alle rykter, meldinger, observasjoner og rapporter som viste seg å stemme frem, ser beslutningstakerne ut som ansvarsløse idioter. Det som fjernes hos den etterpåkloke er all støy, motstridende meldinger, propaganda og fraværet av liknende erfaringer.

Alle som har jobbet med etterretningsanalyse vet hvor vanskelig det er å forutse noe som helst. Rapporter og observasjoner analyseres på bakgrunn av tidligere erfaringer og fiendens antatte modus operandi. For de fleste født og oppvokst i et rettssamfunn, var arrestasjoner av kvinner og barn, i den hensikt å drepe dem utenfor landets grenser, et scenario som lå utenfor fatteevnen.

Hva var støyen en Hjemmefront, uten reell operativ ledelse, måtte forholde seg til høsten 1942? Først og fremst jobbet de for egen overlevelse under pågående opprullinger som rammet helt opp i lederskapet. Samtidig verserte det sterke rykter om at krigen snart gikk inn i sitt avgjørende stadium, og mange trodde krigen ville være over om et par måneder. Frem til da hadde den militære motstanden vært innrettet mot å bistå en alliert invasjonsstyrke.

På Sørlandet hadde innsendte SOE-agenter [Special Operations Executive, en britisk hemmelig militærenhet, red. anm.] gitt inntrykk av at det nå hastet. Det ble jobbet på spreng, men stor eksponering førte til at nesten hele Sørlandsorganisasjonen sprakk i begynnelsen av desember 1942. I den avgjørende perioden fra oktober til desember måtte flere sentrale motstandsledere selv flykte, mens andre gikk i dekning.

Frykt

I debatten før jul fremholdt krigsveteranen og historiker Ragnar Ulstein at Marte Michelet ikke forstår krigen. Michelet innrømmer selv at hun ikke gjør det, men det er tydelig at hun heller ikke forsøker.

«Michelet innrømmer selv at hun ikke [forstår krigen], men det er tydelig at hun heller ikke forsøker»

Et element som helt forsvinner fra Michelets analyse er frykt. For 1942 var et spesielt år. Det året terroren grep om seg og henrettelser ble slått opp i den nazi-kontrollerte pressen og aktiv brukt som avskrekking.

I april ble Telavåg jevnet med jorden, og i oktober, 14 dager før de jødiske mennene ble arrestert, offentliggjorde reichkommissar Terboven en forordning med 38 motstandshandlinger som kunne medføre dødsstraff. Blant disse var: dødsstraff for å flykte fra landet, dødsstraff for å hjelpe noen med å flykte, og mulige represalier mot gjenværende familiemedlemmer og venner.

I en rapport beskrev Sivorgs eksportsjef på Østlandet hvor vanskelig det var å rekruttere nye medlemmer etter at denne forordningen var proklamert. Terror mot sivilbefolkningen virket. De som fortsatte å delta i motstanden var dessuten for det meste ubevæpnede og frivillige sivilister.

Likevel, med hjelp kom 1200 jøder kom seg til Sverige i løpet av krigen, 930 av dem krysset grensen høsten/vinteren 1942-43. De aller fleste av disse flyktet i desember, altså etter at arrestasjonene av kvinner og barn var igangsatt. Et stort antall mennesker var involvert på et eller annet plan, som varslere, dekkverter, lastebilsjåfører, vakter langs ruten og grenseloser.

Erkjennelsen av ikke å forstå alt

Jeg er i likhet med Michelet født nøyaktig 30 år etter krigen, og selv om jeg har tre kontingenter i internasjonale operasjoner, kan selvsagt heller ikke jeg forstå krigen, frykten og trykket fra en nazistisk okkupasjon. Jeg hadde heldigvis ikke med meg kone og barn til Afghanistan og slapp å ta høyde for at mine valg og vurderinger kunne sette dem i fare. Jeg kan ikke forstå krigen fullt ut, men den erkjennelsen gjør at jeg som Walter Laqueur velger å nærme meg kildene med en viss ydmykhet. ■■■