Forsvarsinvesteringene må utnyttes bedre

■■■ Russlands militære og utenrikspolitiske fremferd i Europa gir grunn til økende uro. Det er særlig to forhold som vekker bekymring. For det første er viljen til maktanvendelse for å nå politiske mål økt, og for det andre er domenet for maktanvendelse økt gjennom koordinerte hybride operasjoner som kan ramme hele samfunn. Da er det sterk kost å lese at Forsvarsdepartementet for tredje året på rad, vurderer Forsvarets evne til å forsvare Norge mot alvorlige trusler, anslag og angrep som mindre god.

I lys av dette er det bra at Regjeringen har startet arbeidet med en ny langtidsplan for forsvarssektoren, og at de økonomiske rammene skal økes «i retning av» 2 % av brutto nasjonalprodukt. Forsvarets forskningsinstitutt er blitt bedt om å vurdere ulike konseptuelle retninger for hvordan Forsvaret kan videre­utvikles.

Det dreier seg altså om mer penger, men også om å bruke pengene riktig. Som for alle andre områder må vi sørge for å få maksimal sikkerhetspolitisk avkastning for de enorme investeringene som samfunnet gjør i forsvarssektoren. For å få dette til, må vi få det vi har, til å virke. I praksis betyr det at alt som er anskaffet av våpen og operativt materiell må kunne være kontinuerlig operativt over tid, også når det røyner på og personellet blir «utslitt». Hvis vi ikke er i stand til å ta utstyret i bruk når det gjelder, kunne vi like gjerne latt være å investere i det. 

Jeg tror Forsvaret kan lære noe av typiske modeller i næringslivet, der man lett måler inntekter mot utgifter. Når et flyselskap investerer i et nytt fly, er det om å gjøre at flyet er i kontinuerlig drift, for å sikre mest mulig inntjening. Ekstra besetninger for å opprettholde kontinuerlig drift er dermed ikke først og fremst en utgiftspost, men en utgift «til inntekts erverv». 

I Forsvaret er noe av utfordringen at det er vanskelig å måle «inntektssiden», nemlig helhetlig forsvarsevne. Dette medfører at Forsvaret formulerer, og styrer sin aktivitet ut fra måltall på eksempelvis årsverk og strukturoversikter. Her må det tenkes nytt!

Etter mitt syn er det tre hovedutfordringer: Kravet til kort reaksjonstid har økt. Behovet for utholdenhet er også blitt større, både fordi vi må kunne klare oss selv i en krisesituasjon som kan dra ut i tid, og fordi det kan ta tid før våre allierte er klare til innsats. Samtidig er kompetansebehovet i hele totalforsvaret for å kunne håndtere hybride trusler blitt større. 

Det er mennesker som må sørge for at materiellet kan brukes til konkret forsvar av fedrelandet, 24 timer i døgnet, over en lang periode. For investeringer dreier seg ikke bare om materiell, men like mye om kompetanse: utdanning av soldater gjennom førstegangstjenesten, og befal og spesialister gjennom kursvirksomhet og skoler. Hvis man regner på kostnadene for å utdanne en soldat på et våpensystem eller befal og spesialister, er det innlysende at det må finnes en skikkelig plan for å bruke deres kompetanse også etter at de ikke lenger er i regulær tjeneste i Forsvaret. Kompetansen de har opparbeidet seg er «ferskvare», men kan vedlikeholdes gjennom trening og øving. Og den nye kompetansen de opparbeider seg i det sivile, vil komme Forsvaret til gode når de igjen trekker i uniform – og på den måten bidrar til å møte nye utfordringer.

Første prioritet må være å gjøre bemanningen mer robust. Smarte og fleksible reservistordninger må på plass, og det må legges vekt på å utnytte forsvarsvilje og frivillighet maksimalt. Først da bør det brukes penger på nye operative kapasiteter. ■■■