Brexit og den britiske lederrollen i Nord-Europas forsvar:

EU er uansett en ubetydelig militær aktør

Det er ingen stor grunn til bekymring om den britiske lederrollen i NATOs nordlige region på grunn av Brexit – det kan faktisk føre til at britene legger enda mer vekt på samarbeid, både i og utenfor NATO.

PP/Janne Haaland Matlary, Professor ved institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og Prof II ved Forsvarets Høgskole

■■■ Norge er tettere knyttet til Storbritannia enn til noe annet NATO-land i Europa. Etter at Norge ble erklært selvstendig i 1905 sørget regjeringen Michelsen for at vi fikk en monark med britisk dronning, datter til den britiske kongen. Dette var tenkt som den ultimate sikkerhetsgaranti. Under krigen var regjering og kongehus i London, og britene øvde og samarbeidet med norske styrker. Etter krigen var det helt naturlig at Norge fortsatte det tette samarbeidet med britene, et samarbeid som nå antok den viktige atlantiske formen som NATO utgjorde. 

Hovedgarantisten for norsk suverenitet gikk fra å være Stor­britannia til å bli USA, krigens vinner og den nye supermakten i verden. Allerede på dette tidspunktet var norske styrker med i utenlandsoperasjoner med allianse­tenkning som grunn: det omfattende norske bidraget til Tysklandsbrigaden kom i stand etter påtrykk fra Storbritannia. Dette er det første eksempelet på mønsteret vi ser i norsk suverenitetssikring også i vår tid – norske styrker bidrar i operasjoner der USA og/eller Storbritannia er med, fordi dette anses som nødvendig for å sikre gjensidighet og solidaritet.

I den kalde krigen var Norge selve nordflanken i det viktigste trussel-scenarioet, invasjon fra øst. Sovjetunionen ble av NATO ansett for å utgjøre en reell, eksistensiell trussel. 

Norge fikk først militært materiell fra britene, alt fra uniformer til våpen, men dette ble etter hvert til den såkalte amerikanske «våpenhjelpen» hvor Kongressen i USA bevilget penger til det norske forsvarsbudsjettet helt frem til midten av 1960-tallet. Amerikanske våpen ble forhåndslagret på norsk jord, og etterretningssamarbeidet med både briter og amerikanere var intimt.

Historisk viktig samarbeid fortsetter

Dette samarbeidet fortsetter den dag i dag, og overlevde den fredelige perioden fra 1990-2010, om vi kan sette det året som skillelinje. 

I 2008 hadde Russland angrepet deler av Georgia, og samme år hadde Norge lansert «nærområde-­initiativet» i NATO. Det siste argumenterte for at Russland igjen var en strategisk utfordring for NATO og at avskrekking og artikkel 5 derfor var sentrale igjen. Etter 2014 og krisen på Krim-halvøya er dette blitt helt klart som NATOs hovedanliggende: demme opp for russisk «sabelrasling» og testing av allierte gjennom etterretning, avskrekking og økonomiske sanksjoner fra EUs og USAs side. Dette er den strategiske utfordring­en i NATO, og spesielt i Nord-­Europa.

Britene har et spesielt forhold («special relationship») til USA, vi har det samme – mener vi i alle fall, og vi har også et spesielt forhold til Storbritannia. 

Utviklingen i NATO og i amerikansk politikk under Trump går i retning av direkte samarbeid mellom land basert på gjensidig nytte, og USA har nå etablert slikt samarbeid med for eksempel Polen og Romania. Dette gjør at Norge må tenke enda mer kreativt om militær integrasjon med sine nærmeste allierte, dvs. briter og amerikanere.  

Forsvarsminister Mattis’ avgang er viktigere enn de fleste er klar over. Han representerte kontinuiteten i det transatlantiske forholdet, som vi er så avhengige av her i Norge. Trump vil noe helt annet enn Mattis i sikkerhetspolitikken, et område han har liten reell kunnskap om. Han behandler dette aller viktigste politikkfeltet ut fra sine enkle forutsetninger om «the business deal» (forretningsmessige avtaler). Her har han rett i én ting, nemlig at den som har lovet å bruke 2% av BNP på forsvar, skal gjøre det. 

NATOs medlemsland i Europa lever meget farlig akkurat nå, for det var Mattis som var bufferen mellom Trump og de som modererte det amerikanske kravet. 

Avtaler med enkeltland eller grupper blir viktigere

Vi må altså regne med at bilaterale eller «minilaterale» grupper av  land spiller større rolle enn hele NATO fremover. Dette er også fordi Russland anses som et Nord-Europeisk problem av mange land i sør.

Robert Johnsen som er hæroffiser og militærhistoriker, og jeg, har nettopp redigert en bok om britenes rolle i Nord-Europas forsvar. Blir den rollen mindre etter Brexit? Vi ba de fremste ekspertene på britenes forsvarspolitikk om å se på forholdet til USA, Frankrike,  Tyskland, EU og Norden. 

Det er en klar konklusjon at Brexit i seg selv ikke endrer mye – fordi EU ikke har noen militær kapasitet eller strategisk evne – til tross for alt snakket om en slik. «Europa-hæren» er en gammel drøm, men kun en drøm.

Britene har tatt ledertrøya i forhold til russerne

Brexit kan derimot spille en rolle på sikt dersom økonomien blir mye verre og derav forsvarsbudsjettet mye mindre, men dette avhenger også av prioriteringer – og britene har på kort tid tatt ledertrøya i Nord-Europa med hensyn til av­skrekking av russerne. 

Det var stille fra britene i 2015 på grunn av valg i landet og i 2016 på grunn av folkeavstemningen om Brexit, men etter det har britene spilt lederrollen i nord. 

Sverige og Finland fullverdige medlemmer

Det er britene som har tatt initiativet til det som kalles The Northern Group med alle landene i nord, inkludert Sverige og Finland. Og det er britene som leder Joint Expeditionary Force (JEF) som er en brigade som kan settes inn overalt i nord – Nord-Atlanteren, Nord-­Norge, Barentshavet, Østersjøen. Her er også Sverige og Finland med på lik linje med alle NATO-­landene i nord  – og det er oppsiktsvekkende. 

Britene leder altså an i arbeidet med å lage innsatsstyrker på regionalt nivå og anser helt klart Russland som parameteren for sin strategiske tenkning. 

Marineinfanteristene Royal Marines trener i nord, og US Marine Corps dobler sin rotasjonsstyrke på Værnes. Dette viser at alliansen med amerikanere og briter er det sentrale for Norge, og også at disse land anser Nord-Atlanteren og Norge som helt sentrale områder i sin strategiske planlegging.

Vil Brexit svekke denne rollen? Som sagt vil ikke EU-fratreden i seg selv svekke noe innen forsvar og sikkerhet. Men Frankrike er en joker her – den andre militære stormakten i Europa. Vi analyserer derfor Frankrike i boken, og «bunnlinja» er at så lenge Tyskland ikke vil bli en seriøs militær aktør igjen, med ledelse i operasjoner og risikovilje – ja, da er det kun franskmennene igjen i EU i denne rollen. 

Frankrike-Storbritannia – og Norge

Det fransk-britiske samarbeidet fra 2010, kalt Lancaster House, må derfor fortsette, selv om den franske strategiske interessen er i sør – migrasjon og terrorisme med utspring i Maghreb og Midt-Østen. Her er fransk militær evne helt dominerende, inkludert på etter­retningssiden, og også Norge utvikler sitt forhold til Frankrike i Sahel-operasjonen Barkhane. 

Vi kan regne med at Norge vil satse mer på dette fremover – ­ettersom fransk ledelse i sør er klar, og vi også har sikkerhets­interesser der. 

Men for oss blir Storbritannia den viktigste allierte, med en linje over Atlanteren til USA. 

Aksen USA-Storbritannia-­Norden vil forsterkes

Vi finner også at Trumps folk tenker direkte samarbeid med viktige allierte, slik at aksen USA-Stor­britannia-Norden bare vil forsterk­es. Her kan Brexit komme til å svekke USAs interesse for kontinentet på sikt.

I sum er det ingen grunn til mye bekymring om den britiske lederrollen i NATOs nordlige region på grunn av Brexit, faktisk kan den føre til at britene legger enda mer vekt på samarbeid med andre, både i og utenfor NATO. ■■■

Storbritannia tar en lederrolle i forsvaret av Nord-Europa. Britiske infanterister øver i norsk skogsterreng under Trident Juncture i oktober. Foto: Ed Low, Defence Images/ Det britiske
forsvarsdepartementet.